Den store prøven viser fram oss lastefulle mennesker i en suppe av gode intensjoner, frustrert egeninteresse og moralske myrtråkk i et hverdagskorrupt Romania.
Regissør Cristian Mungiu tar utgangspunkt i en spenningsladet fortelling om en familie som drømmer om å sende datteren på skole i England, men bruker dette dramaet til å vise fram et komplekst mylder av situasjoner som med hud og hår viser oss hvor vanskelig det er for et menneske å følge konstruerte regler når det er andre som bøyer og bryter dem.
ANMELDELSE: Fra Balkongen – Lekende og eksperimentelt om livet
Byrokratiets nådeløshet
Familien Aldea i Cluj har gjort alt riktig. Datteren Eliza er skoleflink. Hun har fått privattimer i engelsk, og hun har blitt belønnet med et eksklusivt stipend for å studere i England. En framtid langt borte fra det stagnerte Romania som foreldrene en gang drømte om å forbedre da de vendte tilbake etter revolusjonen i 1989.
Hun er bare noen enkle avsluttende eksamener unna å fullbyrde familiedrømmen. Men en tragisk hendelse rammer, og situasjonen blir gjort verre av en byråkratisk mur som setter England-drømmen på spill. Det driver far Romeo ut i vennetjenestenes seige myr.
Her møter vi mennesker med de beste intensjoner som bare ønsker å gjøre det riktige i et system så firkantet at det er umulig å ikke skade seg på kantene. Men vi møter også de som vet å sko seg på andres ulykke, og med presise skildringer maler Cristian Mungiu opp en smart historie som suger oss stadig innover i systembristene.
Det er dramatisk, men også lettbent. Det er noe friskt og tragikomisk over en politioverbetjent som forsøker å overbevise et offer om at veien til rettferdighet ligger i å ta på seg en vennetjeneste for en felles bekjent.
ANMELDELSE: Paterson – Presis filmkunst av høy kvalitet
Pirker poengtert i system, regler og moral
Filmen bæres stødig på hovedrolleinnehaver Adrian Titienis skuldre. Hans rolle som legepappaen Romeo er en trykkoker av håp, ulykkelighet og velmenende egoisme.
Hans private feiltrinn og moralske valg treffer også som en parallell til filmens større systemkritikk. Filmen er en helhetlig opplevelse, som likevel huskes best for sine enkeltscener. De kommuniserer tydelig med sine små betraktninger og oppleves alltid troverdig. Her er dialogene naturlige og megetsigende, plassert i realistiske settinger hvor bilturen, leiligheten og arbeidsplassen er sentrale settinger.
Cristian Mungiu er en regissør som har stålkontroll på både de små og de store begivenheter, og han vever mesterlig sammen en til tider fragmentert, og etter hvert kompleks historie med elegant hånd.
Han pirker poengtert i klassiske problemstillinger rundt system, regler og moral. Her er det ingen dømmende fingre, men situasjonene avslører det absurde og det frustrerende i samfunnet rollegalleriet lever i. En verden hvor de personlige agendaene alltid ulmer like under overflaten.
