Jeg elsker Jan Vardøens nye film Det Norske Hus. Filmen er en herlig blanding av lun humor og mer bitende satire, krydret med artige grep fra norske folkeeventyr.
Både nettrollene, norske politikere og det statlige byråkratiet får gjennomgå – men mest av alt blir den gjengse nordmanns selvtilfredshet harselert med i denne filmen.
Filmanmeldelse: «Høst» – Helge Jordal sjarmerer i Jan Vardøens film.
Kampen om oppholdstillatelse
Ramin, spilt av Shahrukh Kavousi, kommer syklende over grensa til Norge. Han er en intelligent og ressurssterk fyr fra Midtøsten, som er på vei til Akademiet for å lære å bli norsk.
Kun gjennom å bestå en rekke prøver om norsk kultur, vil han få oppholdstillatelse. Stryker han, er det rett ut.
Filmen har med andre ord et snev av reality over seg – som en forvridd versjon av Alt for Norge, der premien ikke er et møte med slekta, men at du får lov å bli i landet.
Nasjonalromantikkens høyborg
Det Norske Hus tar oss med på tur i et nasjonalromantisk landskap. «Solveigs Sang» strømmer ut av høyttalerne mens kameraet panorerer over fjell og fjorder.
Filmen er spilt inn ved selve kroneksempelet på norsk dragestil – Hotell Union Øye i Norangsfjorden, og det bugner av lusekofter, Mariusgensere og bunader.
Men alt er selvfølgelig ikke så flott som det ser ut som på overflaten – vi aner fort en eim av dobbeltmoral og troll i kjellerleiligheten.
Filmanmeldelse: «Fra balkongen» – Lekende og eksperimentelt om livet.
Et oppgjør med vår egen fortreffelighet
Gjennom blant andre Gard Bjørnstjerne Eidsvold, Hege Schøyen og Helén Vikstvedt, som spiller lærerne ved Akademiet, tar Vardøen nordmenns urokkelige tro på egen fortreffelighet på kornet. Han harselerer med vår dobbeltmoral og våre fordommer, og forventninger, til innvandrere.
Du må gjerne komme hit, men ta for all del ikke kulturen din med deg. Skal du være her, må du gjøre som oss, kle deg som oss, spise som oss.
Hvordan flyktninger blir sett på som ofre, ikke mennesker som kan bidra til samfunnet, er også et viktig tema i Det norske hus. Ramin forsøker stadig å vise hva han kan, men blir aldri tatt alvorlig.
Shahrukh Kavousi er troverdig i filmens mer alvorlige scener, samtidig som han har et godt grep om komikken i de komiske øyeblikkene. Kavousi har en umiddelbar sjarm over seg, som gjør Ramin til en rollefigur det er lett å like.
Treffende satire
Regissør Vardøen tar seg god tid til det absurde i situasjonene, som for eksempel når Ramin skal opp til eksamen i matpakkepakking.
Her følger vi nøye med på hver brødskive som blir smurt, og jeg lo frydefullt av hvordan lærerne akker seg når Ramin nesten legger brødskivene oppå hverandre – uten mellomleggspapir. Og hvordan øynene deres knipes igjen i gremmelse når han skviser for hardt på kaviartuben. Det er en fortreffelig oppvisning i Ola Nordmanns oppfatning av hvordan ting skal gjøres.
Satiren er svært treffende, men blir for åpenbar og overtydelig ved et par anledninger. Både Siv Jensen og Per Sandberg blir parodiert i filmen, og her bikker filmen over fra satire til plump humor.
For eksempel har scenen som innebærer en «Good Journey»-t-skjorte, en leppestiftkjole og en strap-on, lite å si for handlingen, og er kun en åpenbar langfinger i retning de to politikerne.
Men det har ikke så fryktelig mye å si, for, godt hjulpet av det erfarne skuespiller-ensamblet, har Jan Vardøen lagen en skikkelig artig komedie, som fikk meg til å le mye underveis. Det her er min type humor!
Filmen fungerer godt som underholdning, men også som samfunnskritikk. Dermed oppfordrer ikke Det norske hus bare til storfliring i kinosalen – den er, overraskende nok, også en film til ettertanke.
