Da Fifty Shades of Grey nådde kinolerreter verden over i 2015, ble jeg positivt overrasket. Jeg synes ikke filmen var så forferdelig som alle skulle ha det til på forhånd.
Nei da, historien var ikke den dypeste og manuset var fullstappet med kleine kommentarer, men da rulleteksten gikk over skjermen var jeg likevel spent på fortsettelsen.
Nå er fortsettelsen her, og dessverre mangler Fifty Shades Darker spenningen som lå over den første filmen – dermed blir film nummer to i Fifty Shades-trilogien en litt tam og til tider kjedelig film.
For all del, de som elsker bøkene om Anastasia og Christian Grey vil sikkert like dette, men for oss andre, blir dette intet mer enn en helt middelmådig romantisk dramafilm.
Filmanmeldelse: «Fifty Shades of Grey» – Positivt overrasket!
Et mer likeverdig forhold
Da Anastasia klarte å løsrive seg fra Christian i forrige film visste vi alle at det ikke kom til å vare. Og Fifty Shades Darker starter med en angrende Mr. Grey, som forsøker å vinne Anastasia tilbake.
Hun jobber nå som assistent i et forlag, er lykkelig, men savner selvfølgelig sin store kjærlighet, og er derfor ikke altfor vond å be når han ønsker å prøve på nytt. Christian lover innstendig at det skal bli annerledes denne gangen, at de skal være i et likeverdig forhold uten regler, straff og løgner.
Alt ser ut til å gå bra, Christian åpner seg mer og mer opp for Anastasia, hun åpner seg, mer bokstavelig, opp for Christian – alt er fryd og gammen, helt til grums fra fortiden dukker opp. Anastasia må igjen ta stilling til om hun kan leve med hvem Christian er. Samtidig har hun også en nærgående sjef på jobben, som byr på problemer når han forventer mer enn hun vil gi.
Mr. Grey leverer ikke
Historien som fortelles er den svært tradisjonelle oppskriften der kvinne må redde mann, fordi mann har vond bagasje og er redd for nærhet. Det er ingen overraskelser underveis, og jeg rekker faktisk å kjede meg litt før filmen er over.
At manuset heller ikke denne gangen strekker til, gjør ikke saken bedre, og når Christian Grey skal vise mer sårbare sider ved seg selv, klarer heller ikke Jamie Dornan å levere.
Han er ikke en nyansert nok skuespiller til at han klarer å formidle hva som ligger bak fasaden på en subtil måte. Han har rett og slett ikke rekkevidden til å vise en plaget sjel i de små detaljene. Dermed blir det som er ment å være filmens emosjonelt hardtslående øyeblikk, platte og forutsigbare scener.
Det hjelper heller ikke på at filmens lydspor er like overtydelig. Musikken understreker til enhver tid hva rollefigurene føler, selv om det er åpenbart. Når Halseys “I am not afraid anymore”, strømmer ut av høyttalerne i et av Anastasias mer selvsikre øyeblikk, blir det nesten litt parodisk.
Dakota Johnson bærer filmen
Men det er ikke bare sorgen – Fifty Shades Darker har også sine styrker. Den mest åpenbare av dem heter Dakota Johnson. Hun evner å gjøre Anastasia til en morsom, frisk og livlig rollefigur som jeg liker godt. Hun klarer til og med å gi Anastasia antydning til bein i nesa.
Johnson har en udiskutabel sjarm over seg, og hun klarer å formidle både Anastasias usikkerhet og nysgjerrighet på en god måte. Det er hun, ikke Jamie Dornans muskuløse overarmer, som bærer denne filmen.
Regissør James Foley og fotograf John Schwartzman har også laget en pen og dynamisk film visuelt sett, som balanserer de kjølige og strenge rommene i Christians leilighet med de mer levende og myke linjene som representerer Anastasia.
Sexscenene har ikke det stiliserte sorte og røde uttrykket denne gangen. Der sexscenene i forrige film handlet om å vise hvem Christian er, handler de denne gangen kun om Anastasia. Foley har alltid Anastasias nytelse i fokus, og siden sexen ikke er like brutal denne gangen, er heller ikke den visuelle stilen så hard.
BDSM- elementene er mindre dominerende, og sexscenen fremstår som mer tradisjonelle, om lengre og med mer nakenhet enn vanlig.
Filmanmeldelse: «A Bigger Splash» – Dakota Johnson er god i underholdende dramafilm.
For overfladisk
Fifty Shades-serien blir ofte kalt opphøyd husmorsporno, og det er en passende beskrivelse. Men man skal ikke bare avfeie en sjanger som åpenbart appellerer til så mange av oss.
Det er en grunn til at klisjeen om å “redde” en sterk og spennende mann fra seg selv, har blitt nettopp det. Dette er et tema og en arketyp som har gått igjen i litteratur og film siden Charlotte Brontës Jeyne Eyre. Problemet er at Fifty Shades ikke klarer å bli noe mer enn denne klisjeen.
Det er flere åpenbare problemstillinger her som bare så vidt berøres. Istedenfor å dykke ned i materien holder vi oss hele tiden på overflaten, og det er irriterende å se hvor lite som skal til før Anastasia ser forbi store og dyptliggende problemer, og hvor lite som åpenbart skal til for å løse dem.
Jeg synes ikke Fifty Shades Darker forherliger forhold der den ene parten er eiesyk eller manipulerende, men filmen hadde vært mer interessant om den problematiserte det i større grad.
På den måten ligger det et slags uutnyttet potensial i Fifty Shades Darker. Nå er filmen kun et halvslapt kurs i hvordan man kan sprite opp sexlivet.
