Filmfestivalen i Berlin (NRK): I sin forrige film, Mot naturen, spilte Ole Giæver en fiktiv figur i en eksistensiell krise. I Fra balkongen er han seg selv, og man aner at dette er et steg videre i en slags selvterapeutisk prosess.
Giæver har regissert et filosofisk essay som formidler mange åpenhjertige betraktinger rundt livet som jeg vil tro mange kan kjenne seg igjen i.
Den berører en rekke spørsmål som kan virke banale, men som like fullt er viktige og relevante for hver enkelt av oss, som «hva er min plass i verden», «hva gjør meg lykkelig», «burde jeg ikke føle meg bedre», «hva skjer når jeg dør».
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Enkle og naive betraktninger
Denne gjenkjenneligheten er på sett og vis både filmens styrke og svakhet. På den ene siden setter Giæver ord på tanker som det er vanlig å ha, fra alt om egen oppvekst, overgangen til voksenlivet, familieforhold og utsikter til døden.
Og på den andre siden gjør dette at filmens innhold til tider kan virke litt banalt og selvfølgelig.
Av og til er betraktningene i enkleste laget, nesten litt naive. Men filmen har et stort hjerte, den er morsom og Giæver fremstår som en dønn ærlig og ekte person.
Anmeldelse: T2 Trainspotting er et hjertelig og bittersøtt gjensyn
Vi følger familien hans gjennom hverdagslige hendelser og får en collage av gamle opptak som viser Giæver i fri dressur som ung mann med fremtiden foran seg.
Han bruker også flere arkivopptak for å illustrere tematikken, som ofte fungerer godt, selv om publikum burde kanskje vært skånet for noen grusomme scener fra en tysk konsentrasjonleir, som virker unødvendig nærgående.
Hele tiden er Giævers fortellerstemme på plass, med det som fortoner seg som en fri strøm av hans indre tanker og følelser. Det er som om han har plugget mikrofonledningen i hjernebarken, slik at publikum tilsynelatende får en sensurløs tilgang til hans tankegods, akkurat som hos figuren Martin i Mot naturen.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Vanskelig å få tak på
Hva som egentlig er Ole Giævers intensjon med å avdekke seg selv og familien på denne måten kan være litt vanskelig å få umiddelbart tak på. Hans forrige film var nok både bedre og mer tilgjengelig. Fra balkongen er litt mer springende og retningsløs.
Filmen er heldigvis også prisverdig levende, lekende og eksperimentell i formen, og knytter sammen nåtid og fortid til et portrett av en voksen mann i verdens rikeste land, med de utfordringene det bringer med seg.
Anmeldelse: John Wick: Chapter 2 er blodsprutende actionmoro
Fra balkongen er både selvopptatt, navlebeskuende og utleverende, men det er vel nettopp det som har vært målsetningen her. Kjedelig blir det aldri, fordi Ole Giæver, kona (og skuespiller) Marte Magnusdotter Solem og deres to barn, er et godt og sympatisk selskap, som minner mistenkelig mye om de fleste av oss.
Filmen er også ofte genuint morsom. Av og til på en litt pinlig måte, fordi man kjenner igjen tanker og følelser som man sjelden tør uttrykke overfor andre. Giæver gjør det for åpent kamera, og det er både modig og vittig og innimellom litt kleint.
For øvrig: en livsfilosofisk film som tør avslutte med Modern Talkings 1980-talls-hit You’re My Heart, You’re My Soul har baller!
(Fra balkongen vises i sideprogrammet Panorama på Berlinalen. Norgespremieren blir sannsynligvis i slutten av juni).
