Det handler jo bare om universets overlevelse, intet mindre.
«Halo»-stemning og oh-so-pretty bilder
For de der ute som lurer: Halo Wars 2 fortsetter historien der forgjengeren sluttet.
Kaptein Cutter og hans mannskap på «Spirit of Fire» våkner til en litt annerledes verden enn i Halo Wars. Tornerose fikk slappe av i hundre år, mens gjengen ombord «Spirit of Fire» bare får nærmere 30 før de må i ilden igjen.
Mens de var i kryosøvn, har det skjedd mye i krigen mellom Unified Earth Government og The Covenant – eller de snille og de slemme, som de også kan kalles. I The Covenant er ikke alt fryd og gammen, og interne stridigheter gjør at en Brute kalt Atriox bryter med dem og danner sin egen hær, The Banished.
Bakgrunnshistorien på hvorfor Atriox ikke lenger er bestevenn med The Covenant er faktisk litt stilig, selv om den fortelles kjapt i en filmsekvens.
Det gjør i tillegg absolutt ingenting at filmsekvensene er helt nydelige å se på. Jeg tenker ikke piksler ditt eller grafikk datt, jeg tenker bare «Ja takk. Mer, takk.».
Detaljene i selve spillverdenen gir følelsen av at man spiller et Halo-spill. Her er det mye kjent stoff, som for eksempel superkrigerne The Spartans, og at det selvfølgelig er opp til Kaptein Cutter med venner å redde verden. Sistnevnte er løst på en god måte i Halo Wars 2: Hovedoppdraget i spillet er storslagent og kjennes relevant for Halo-universet, uten at det bryter for mye inn i hovedhistoria fra de originale FPS-spillene.
Real-Time-Strategy Game eller bare Real Time Game?
Historia som formidles i filmsekvensene er spennende, men den legger opp til at mange av oppdragene blir veldig like.
Store deler av hovedkampanjen føles rett og slett som et skikkelig detaljert tower defense-spill.
Kanskje er det restriksjonene på hvor man kan bygge baser, eller kanskje er bare det overveldende angrepsinitiativet til The Banished som gjør at heltene i UNSC må bygge kanontårn etter kanontårn og holde ut så-så lenge? Uansett gjør dette at jeg sitter med en ambivalent følelse til hoveddelen av spillet.
En stilig detalj i kampene er at man har Spartan «mini heroes», som har hver sine spesialevner. De, sammen med støtte-evner fra «Spirit of Fire» (såkalte Leader Powers), gjør at en i utgangspunktet tapt kamp kan snus til seier.
Stein-saks-papir-systemet fra Halo Wars er tilbake, så kommer fienden med fly vet du at du må hente fram infanteriet for å få mest effekt. Man venner seg også til at oppgraderinger er essensielle for å få tilgang til det som etter hvert er et ganske stort lager av units.
Dette til tross, jeg savner det virkelige taktikkeriet. Det er underholdende, men det er aldri veldig utfordrende.
Spillet gir mulighet til å endre vanskelighetsgrad, noe som bedrer situasjonen litt, men arsenalet man jobber med er fortsatt det samme. Halo-universet er et godt utgangspunkt for å utforske flere typer spill, men det krever tilvenning å spille RTS på konsoll. Når man manøvrerer menyer med en Xbox-kontroll istedenfor mus og tastatur, nedskaleres mulighetene.
Utviklerne er nok klar over dette, for spillet kan spilles på Windows 10 i tillegg til Xbox One. Likevel, RTS-forventningene blir ikke innfridde.
Spill inni spill, inni spill
Halo Wars 2 gir mange muligheter til å spille videre når man er ferdig med hovedkampanjen, for eksempel med en flerspillerdel som går opp til seks spillere (3v3). En annen av disse modiene, og den absolutt mest nytenkende delen av spillet, er Blitz-modusen.
Blitz er kort sagt kortspill-action-strategi. Her har man ingen base, men får nye units ved å spille kort. Det ville blitt veldig enkelt dersom man kunne spille hva som helst når som helst, så kortene koster energi som man kan tjene i løpet av kampen.
Derfor er det lurt å planlegge hvilket kort man vil bruke når, og å hele tiden huske på stein-saks-papir-systemet – jeg var kjempefornøyd med alle kortene jeg kastet inn i en kamp, helt til jeg innså at hele hæren min var stakkarer som var til fots. De ble selvfølgelig overkjørt av fiendens stridsvogner (bokstavelig talt).
I Blitz kan man lage egne kortstokker å spille med, og nye kort er premier i hovedkampanjen, så etter hvert får man en del forskjellige kort å trikse med. Det er også mulighet for å kjøpe Blitz-kort i nettbutikken, da for ekte penger, men når man allerede legger i flere hundre kroner i et spill, mener jeg at alle kortene bør være inkludert.
Så nær, men akk, så fjern
Spillet lykkes på mange områder: Det er flott å se på, det knytter seg fint opp mot resten av Halo-spillene, det tilbyr flere modi og det funker som konsoll-strategispill.
Men det kommer altså et «men». Det fenger ikke nok. Jeg kommer antageligvis ikke til å sette meg ned med spillet i framtiden for å kose meg med det.
For en hardbarka Halo-fan er nok Halo Wars 2 gull verdt. For vennegjenger rundt omkring vil spillet kunne leve godt på flerspiller-modiene. For RTS-fans er det sikkert artig å teste, men litt lettvint. For undertegnende er det et kult strategispill mens man ligger på sofaen. Halo Wars 2 – til daffe dager?
