Natalie Portman gjør inntrykk med en dedikert og ambisiøs tolkning av USAs tidligere førstedame Jacqueline «Jackie» Kennedy i Jackie.
Filmen fokuserer på Jackie i perioden mellom drapet på hennes ektemann John F. Kennedy den 22. november 1963 i Texas, og hans begravelse den 25. november i Washington. Det er en intens og minneverdig skildring av en rystet enke som må forholde seg til både det nære og flere storpolitiske valg i løpet av noen hektiske dager.
Regissør Pablo Larraín (No (2012) og Neruda, som kommer på kino senere i år) har laget et portrett av Jackie Kennedy som er både elegant og skarpt. Og han viser henne ingen nåde når han avkler førstekvinnen hennes sterke fokus på eget ettermæle.
Men rammen rundt historien er rotete. Filmen hopper i tid, og spinner rundt to samtaler Jackie har med en prest (John Hurt) og en journalist (Billy Crudup). Dette er samtaler som aldri blir spesielt interessante og som lider av en del uinspirert dialog, lite troverdige situasjoner og som på sitt verste gjør filmen ganske kjedelig.
ANMELDELSE: Fra Balkongen – Lekende og eksperimentelt om livet
En spennende vinkel inn i et politisk vepsebol
Mye er skrevet, sagt og filmet om drapet på John F. Kennedy. Det er et av USAs store politiske sår og gjenstand for en rekke konspirasjoner og teorier.
Jackie holder seg kledelig unna det som foregår utenfor Kennedy-familien og de private gemakker i Det hvite hus. Oppmerksomheten tviholdes på enken Jackie og hennes sorg. Og på hennes rolle i den storslagne og til dels kontroversielle begravelseseremonien som var med å sikre president Kennedys posisjon blant USAs mest berømte presidenter.
Selve drapet skildres overraskende grafisk, men ellers foregår nasjonens sorg og det begivenhetsrike etterspillet rundt Lee Harvey Oswald kun i bakgrunnen gjennom TV-apparat og samtaler.
ANMELDELSE: Paterson – Presis filmkunst av høy kvalitet
Det gir rom til Jackie. Hun vises fram som en karismatisk skikkelse som fascinerer både gjennom sin personlighet og gjennom sine handlinger. Hennes aura av naturlig midtpunkt og hennes frykt for å bli glemt vises fram som en sentral drivkraft. Her skildres en sårbar, og til dels usympatisk og kynisk enke, som nærmest på egen hånd tvinger gjennom den storslåtte seremonien for å sikre Kennedys ettermæle.
Men førstedamens motivasjon kom ikke bare ut fra egoisme. Filmen får også fram hvor stor tro Jackie Kennedy hadde på viktigheten av at historien er noe som tilhører folket. Hun gjorde et viktig arbeid med å oppgradere og bringe historiske gjenstander inn i Det hvite hus, og hun var den første til å invitere TV-kamera inn i presidentens private bolig. Gjennom en smart og lekker lek mellom arkivopptak og stiliserte rekonstruksjoner fra denne TV-sendte presentasjonen, får regissør Pablo Larraín effektivt fram hvor stor stolthet Jackie Kennedy tok i å gjøre folket bevisst sine ledere og deres bragder.
Dette skinner også gjennom i hennes forberedelser til begravelsesseremonien, som tok utgangspunkt i president Abraham Lincolns begravelse, og ble en av de store TV-begivenhetene på 1960-tallet, vist på NBC og kringkastet til 23 land verden rundt.
Natalie Portman sikter høyt
Natalie Portman går inn i sin Oscar-nominerte rolle som Jackie med alt hun har. Det er både imponerende og ambisiøst. Hun endrer talemønster, aksent og er nesten ikke til å kjenne igjen i en mimikk som smaker av sosietet og sølvskje.
Gevinsten er en minneverdig prestasjon som forlater det å være en versjon av skuespilleren Natalie Portman, og blir rollefiguren fullt og helt. Nesten.
ANMELDELSE: Moonlight – Stillfarent og bevegende drama
For ulempen med å bruke en så etablert stjerne som Portman, er at vi kjenner henne så godt. Og når hun går såpass langt unna sine naturlige trekk, sin tone og mimikk, i en veldig tilgjort rolletolkning, så skal det ikke mer til enn en ørliten glipp i fasaden før det sprekker.
Og det glipper dessverre ved noen få anledninger. Små sekund der jeg blir kastet ut av fiksjonsuniverset fordi det er skuespilleren og ikke rollefiguren som kommer til syne i et lite glimt.
Pablo Larraín lykkes likevel med mye. Dette er en fascinerende del av Kennedy-historien som er fortalt med stil og presisjon.
Musikken, kulissene og kostymene er glimrende, og sammen med et bevegelig og ledsagende kamera får Larraín virkelig både epoke og Kennedy-familiens versjon av Det hvite hus til å komme til live.
