Den morsomste figuren i Lego-filmen fra 2014, var etter min mening den narsissistiske Batman-figuren, stemmelagt av Will Arnett. Det er det tydeligvis flere enn jeg som synes, for når oppfølgeren nå kommer, er det med Batman i hovedrollen.
Det er ikke suksessduoen Phil Lord og Christopher Miller som har laget film av animerte Lego-klosser denne gangen. Med Lego®Batman filmen, eller Lego-Batman-filmen som jeg velger å kalle den, har Warner Brothers gitt roret til Robot Chicken-regissør Chris McKay.
Sammen med manusforfattere som blant andre Seth Grahame-Smith (The Hard Times of RJ Berger, Pride & Prejudice & Zombies) og Chris McKenna (American Dad, Community), har McKay laget en morsom og uhøytidelig film som underholder fra start til slutt.
Lego-Batman-filmen har kanskje ikke den samme lunheten som den første filmen hadde, men dette er likevel en humørfylt film, stappet av artig metahumor og satire på superheltsjangerens bekostning. En slags barnevennlig Deadpool, om du vil.
Filmanmeldelse: «Deadpool» – Morsom og bitende sjangersatire!
Fantastisk animasjon
Lego-Batman-filmen er umiddelbart en fryd for øyet. Animasjonsarbeidet er intet mindre enn spektakulært. Jeg elsker at filmskaperne har holdt på dogmet fra første film – alt skal være bygd av Lego-klosser – ned til hver minste detalj.
Filmen åpner med et smell, Batman redder Gotham fra Joker og alle hans medsammensvorne, og blir selvfølgelig uhemmet hyllet for jobben.
Batman elsker å sole seg i glansen, men hverdagen hans er imidlertid i ferd med å få seg en real omveltning. Barbara Gordon (Rosario Dawson) tar nemlig over som politisjef etter sin far, og hun vil stanse vår kappekledde venn fra å ta loven i egne hender.
Når Joker iverksetter en plan for å vise Batman at han er hans verste fiende, og Batman på sin side adopterer en ung gutt ved et uhell, så er kalaset i gang. Men denne gangen må Lynvingen ta en titt på sine egne feil før han kan redde dagen.
Filmanmeldelse: «Lego-filmen» – Eit herleg legosentrisk verdssyn.
Harselering med superhelter
Michael Cera har stemmen til Dick Grayson, Batmans ferske adoptivsønn, som tar kodenavnet Robin når han får være med på oppdrag for første gang.
I denne varianten av superhelthistorien er Robin en Wham!-elskende, glitterglad og engasjert gutt, hvis største drøm er å bli godtatt av sin nye far. Michael Ceras kvikke stemme er en artig kontrast til Arnetts grove og deprimerte røst, og replikkutvekslingen mellom de to er en fornøyelse å henge med i.
Det morsomste med Lego-Batman-filmen er harseleringen med superheltsjangeren, og da spesielt Batman selv. Når metahumor gjøres bra, er det noe av det artigste jeg vet, og her gjør manusforfatterne en flott jobb, for de mange sleivsparkene blir aldri påtatt.
Filmen passer på å rette et spark til hver eneste Batman-film som noensinne er laget, fra Adam West til Ben Affleck. At den rike surpompen med hette hater alle superhelter utenom seg selv, bidrar også til små vittigheter som får meg til å knise fornøyd i kinosetet.
Strålende underholdning
Tempoet i Lego-Batman-filmen er høyt og det er ikke langt mellom actionsekvensene. Det er heseblesende, men gøy, og jeg koste meg spesielt når Batman stjeler klosser fra omgivelsene for å bygge seg et eller annet kjøretøy han kan kjempe mot fienden i.
Noen ganger går det imidlertid litt for fort, og jeg skulle ønske regissør Chris McKay ga meg mer tid til å nyte det som utspiller seg på lerretet. Mot slutten får vi også en sukkersøt moralpreken som krasjer litt med tonen i resten av filmen.
Hvis avslutningen er ment som en parodi på klisjéfylte historier, der den konfliktfylte helten omsider får sin forløsning, så har ikke filmskaperne gjort det tydelig nok. Dette legger heldigvis ingen stor demper på moroa. Lego-Batman-filmen er strålende underholdning for barn i alle aldre – spesielt hvis du er en superheltnerd, som kan kose deg litt ekstra med filmens mange referanser.
Filmen er sett i 2D, med original tale.
