Paterson er et nydelig drama i regi av Jim Jarmusch, der den stille og harmoniske overflaten kanskje skjuler et mørke som det kan være vanskelig å få øye på.
Man kan se Paterson som en feiring av hverdagens poesi, og en observasjon av livets bedagelige rytme. Det er også mulig å se filmen som en mørkere skildring av tittelfigurens psyke, dersom man velger å tolke visse tegn i en bestemt retning.
Dette gjør Paterson til en fortreffelig filmopplevelse, der det er opp til den enkelte å avgjøre hva Jarmusch egentlig forteller. Uansett hva det er, er dette presis filmkunst av høy kvalitet.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Filmen speiler poetens dikt
Paterson (Adam Driver) er bussjåfør i byen Paterson i New Jersey. I pauser og på fritida skriver han dikt om små og store trivialiteter. Hjemme steller den arbeidsløse kjæresten Laura (Golshifteh Farahani) med stadig nye prosjekter som baking og dekorering.
Vi følger dem dag for dag gjennom en uke, der hverdagens rutiner går sin gang. Paterson våkner automatisk noen minutter over seks, spiser frokostblanding, går på jobben, kjører buss, kommer hjem, går tur med bikkja og tar en øl på den lokale puben.
Anmeldelse: Moonlight er et stillfarent og bevegende drama
Historien fylles av situasjoner, problemstillinger og samtaleemner som kan virke trivielle, Filmen har paralleller til diktet Paterson av William Carlos Williams, som også var opptatt av det hverdagslige.
Filmen speiler på mange måter både diktet og poeten med flere referanser i handlingsforløpet. Akkurat som Williams lot seg inspirere av samtaler han overhørte på spaserturer gjennom Paterson, drar også filmens Paterson inspirasjon fra passasjerenes samtaler på bussen han kjører, og byen han kjører rundt i.
Jarmusch observerer sine figurer, både store og små, med kjærlig nysgjerrighet. Adam Driver spiller godt i hovedrollen, med en lavmælt, men uttrykksfull fremtoning som vekker sympati og nysgjerrighet.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Sniker seg inn på deg
Både mennesker og miljø har et uskyldig og nesten litt naivt preg over seg. Spesielt gjelder dette Patersons kjæreste Laura, som nesten kan mistenkes for å være fantasi. Hun fremstår rett og slett som et fantasiprodukt, som man kan forestille seg at en stille og forsiktig fyr som Paterson kunne mane frem.
Det ville i så fall ha forklart hennes merkelige oppussingsvalg, luftige gitardrømmer, hennes uforklarlige humør og det faktum at vi aldri ser henne snakke med noen andre enn Paterson selv. Han går alltid på puben alene, og går på tur for seg selv.
Den eneste gangen han gjør noe med Laura utenfor huset, er når de går på kino, der Paterson sitter og beskuer parene som sitter rundt ham, som om han sitter der i ensom misunnelighet. Dette er kanskje et villspor, men dersom historien virkelig henger sammen slik, er det plutselig en mørkere film vi ser.
Anmeldelse: Matthew McConaughey kommer til liten nytte i filmen Gold
Visse ting tyder på at Paterson er en skadet sjel som bruker poesi og fantasi for å få den rutinepregede hverdagen til å henge sammen. Det henger bilder av ham i hjemmet ikledd uniform, som tyder på en militær bakgrunn (sannsynligvis Adam Drivers egne bilder fra hans tid i U.S. Marines).
Hans reaksjoner på noen små kriser i filmen, og det er verdt å understreke at de er SMÅ, gir indikasjoner på mulige mentale problemer, kanskje en følge av hans militære innsats. Dette blir hengende i løse lufta, men filmens siste dikt kan tolkes som en indikasjon på hvordan Paterson egentlig har det med seg selv.
Intervjuer med Jarmusch tyder på at han ikke har en større plan bak det hele, men han har i alle tilfelle laget en tilsynelatende ufarlig og bedagelig film som likevel sniker seg inn på deg og blir værende. Paterson viser at regissørveteranen fremdeles har et sterkt grep rundt sitt medium.
