Noen foretrekker roser, noen foretrekker hjerteformede konfektesker, mens noen kanskje foretrekker å skyte nazister i ansiktet fra fire hundre meters avstand. Om du tilhører den siste kategorien er valentinsdagen i år reddet.

14. februar kan du vende tilbake til andre verdenskrig og ta kontrollen over snikskytteren Karl Fairburne Sniper Elite 4. Spillet er en direkte oppfølger til Sniper Elite 3 som utspilte seg i Afrika. Denne gangen har Fairburne det solfylte, men fascistiske Italia i kikkertsiktet.

Her trer man inn i rollen som ensom ulv på stadige oppdrag bak fiendens linjer. Spillbrettene er store og spennende, og innfallsvinkelen man velger for å utføre oppdragene overlates til spilleren. Du kan ligge tre hundre meter unna med kikkertsikte, ta skyggene til hjelp og snike deg innpå fienden med kniv, eller brase inn hovedporten i et regn av kuler.

Angrep er det beste angrep. (Foto: Rebellion Developments)
Angrep er det beste angrep. (Foto: Rebellion Developments)
Hold deg i skyggene

Det som ofte gir best resultater er å holde seg litt på avstand. Man er snikskytter, tross alt. Du bør likevel ikke legge deg i en vilkårlig busk og begynne å plaffe løs. Fiendene resonerer seg raskt fram til hvor du befinner deg om de hører et rifleskudd. Derfor må du ta omgivelsene til hjelp. Et bråkete strømaggregat, et forbipasserende bombefly eller en artillerisalve skjuler lyden av skuddene dine om du timer det riktig.

Man bør observere fienden og prøve å legge en strategi. Ofte er kikkerten det beste våpenet. Jeg merker fort om en strategi ikke fungerer som planlagt. Da gjelder det å løpe for livet – en såkalt “taktisk tilbaketrekning”, som det kalles på fagspråket.

Det er noe herlig nervepirrende med planleggingsfasen, og selv nederlagene har en viss underholdningsverdi. De gangene du har funnet den perfekte busken, og usett kan terrorisere en hel nazitropp, er spillet en sann fryd – spesielt i begynnelsen.

Få oversikt over omgivelsene. (Foto: Rebellion Developments)
Få oversikt over omgivelsene. (Foto: Rebellion Developments)
Polert action

Her får du action i nydelige omgivelser. Du må snike, skyte og sabotere deg gjennom alt fra pittoreske, italienske småbyer i solnedgang, til store militærfort i nattens mulm og mørke. Det spillmekaniske flyter veldig godt, og det visuelle er nydelig og glattpolert.

Figurene i spillet kan også beskrives som glattpolerte, men ikke nødvendigvis i positiv forstand. Supersnikskytter Fairburne kan kravle gjennom gjørme og nazistblod i timevis, og likevel se ut som en velfrisert Dressmann-modell på slutten av dagen.

Fairburnes personlighet er så polert at det ikke er stort igjen. Han er en ren actionhelt, hvis oppgave er å mumle tøffe ting til seg selv mens han gjør voldelige ting mot andre. De få andre figurene man blir kjent med er ikke stort mer enn tomme skall.

Kill cam-funksjonen har siden Sniper Elite 2 vært fast inventar i serien. (Foto: Rebellion Developments)
Kill cam-funksjonen har siden Sniper Elite 2 vært fast inventar i serien. (Foto: Rebellion Developments)

Takket være «Kill-Cam»-funksjonen fremstår mye av volden som høyst stilisert. Dette har etter hvert blitt et varemerke for Sniper Elite-spillene. Når man fyrer av et dødelig skudd følger kameraet kulens bane i sakte film. Man ser fienden gjennom en røntgenlinse når kulen treffer, og får et grafisk innblikk i hvordan en geværkule herjer med både skjelett og indre organer.

Slow-motion-røntgenvold er unektelig tøft, men etter det fire hundre og femtiende hodeskuddet kan det bli det litt i overkant. Man begynner nesten å synes synd på fascistene, noe som sjelden er et godt tegn.

Stilisert krigføring. (Foto: Rebellion Developments)
Stilisert krigføring. (Foto: Rebellion Developments)
God underholdning, ikke stort mer

Sniper Elite 4 er voksen-godteri med høy underholdningsverdi, men ikke over veldig lange perioder. For det blir dessverre en litt repetitiv affære etter hvert. Hvert oppdrag innebærer stort sett det samme: Man må drepe en viktig nazist, stjele et viktig papir, sabotere noe viktig krigsmaskineri og til slutt komme seg vekk. Etter fire – fem oppdrag så føles ikke noe av dette spesielt viktig lenger.

Gleden jeg innledningsvis fikk av å finne den perfekte busken, hustaket eller utkikkspunktet avtok også litt av utover i spillet. Spenningsmomentet forsvinner litt når man først har “knekt koden”. Under de riktige omstendighetene kan man i teorien ligge og skyte på intetanende fiender i timevis uten at de oppdager deg.

Det er et ganske unyansert og karikert bilde av andre verdenskrig som males i Sniper Elite 4. Historien som noe halvhjertet blir fortalt mellom oppdragene kan i grunnen oppsummeres med at “nazistene er slemme”. Andre verdenskrig er i dette tilfellet kun en arena hvor Karl Fairburne får lov til å være tøff. Og noen ganger er det greit at ting bare er tøffe.

Vil du ha en krigsskildring med følelser, eller noen form for åndelig input må du lete andre steder. Leter du derimot etter lett, glattpolert og god underholdning er Sniper Elite 4 midt i blinken.

Om SPILLET

Sniper Elite 4

Hei! Les dette før du skriver en kommentar:
Vi vil gjerne ha engasjerte debattanter og setter pris på konstruktive bidrag til samtalen. Det er lov å være kritisk eller uenig, men hold deg til tema og vær saklig i dine begrunnelser (husk at det er lett å bli misforstått). Personangrep og trakassering er ikke greit - slike innlegg blir slettet. Vi vil også gjerne at du bruker ditt fulle navn når du kommenterer. Takk for dine bidrag, hilsen oss i P3 Filmpolitiet.