Den åndelige oppfølgeren til kultspillet Planescape: Torment fra 1999 er her, og er en nesten åndelig opplevelse. Torment: Tides of Numenera tilbyr alt et godt rollespill skal tilby: valgfrihet, storslåtte eventyr og en følelsesladd historie. Det er pompøst uten å være harry, det er tidkrevende uten å være kjedelig, og det er vanskelig uten å fremprovosere håpløshet.
Handlingen foregår i «The Ninth World» – jorda én milliard år i fremtiden. Du våkner i fritt fall mot bakken uten å vite hvem du er, hva du er eller hvorfor du er på vei mot din sikre død. Jeg kan avsløre såpass at du ikke dør.
Det viser seg etter hvert at kroppen din tidligere har vært bebodd av «The Changing God» – en enigmatisk skikkelse som flytter seg fra kropp til kropp, tilsynelatende på leting etter evig liv. Når The Changing God finner seg et nytt legeme, blir en såkalt «castoff» født i det gamle. Du er den siste «castoff».
Anmeldelse: For Honor – Den sterkestes rett
Stort mangfold
«Den niende verden» fortoner seg som en hårfin balansegang mellom et troverdig framtidssamfunn og en syretrip. Strødd utover landskapet finner man rester av tidligere sivilisasjoner og glemte teknologier. Det visuelle er preget av stort mangfold. Her finner vi brosteinlagte middelaldergater blant forlatte romskip og konstruksjoner i beste steam-punk-stil.
I starten er Torment en overveldende opplevelse. Det kryr av interaktive figurer, sidehistorier, tungvinte navn, magiske duppedingser, tekniske forklaringer, myter, legender, raser og steder. Jeg bruker lengre tid enn jeg liker å innrømme på å finne ut hva spillet faktisk går ut på.
Når historien først griper tak i deg, gir den imidlertid ikke slipp. Figurene med tungvinte navn, sidehistoriene og legendene blir etter hvert flettet sammen til et digert lappeteppe av mystikk og spenning som man ikke kan vente med å utforske.
Tuftet på valgfrihet
Man må hele tiden ta avgjørelser. Noen av valgene du tar påvirker hvordan andre figurer i spillet oppfatter deg og hvordan ettermælet ditt vil bli. Andre valg er av noe større betydning, og har konsekvenser som innbefatter død, fordervelse og verdens skjebne.
De fleste problemene man støter på kan løses på flere forskjellige måter. Det er som regel fullt mulig å prate seg ut av de fleste konfrontasjoner – noe som kan være vel så interessant som å sloss.
Om man er nødt til å sloss, gjør man det via et turbasert kampsystem. Dette systemet er på ingen måte revolusjonerende, men til tross for noe teknisk smårusk og noen fiender med svekket logisk sans er kampene underholdende.
Anmeldelse: Halo Wars 2 – You win some, you lose some
Det finnes seks tilgjengelige figurer du kan ha med deg på dine eventyr. Disse kan du oppgradere, snakke med og styre i kamp. Hver figur har sin egen sterke personlighet og sine egne ferdigheter. Du kan imidlertid ikke ha med deg flere enn tre på én gang, så du må velge med omhu.
Disse figurene er i seg selv et insentiv til å spille gjennom flere ganger. Én figur kan åpne dører en annen ikke gjør, og hver enkelt tilbyr sine egne sideoppdrag. Man blir glad i dem, og det kan være en hjerteskjærende opplevelse å sende bort én til fordel for en annen.
Konsollrusk
PS4 utgaven av Torment lider av noen spillmekaniske svakheter. Kontrollene er lite presise. Man føler ikke at man løper rundt blant de spennende kulissene, men heller at man nærmest sleper hovedfiguren etter seg over skjermen. Det virker på meg som at spillet først og fremst ble utviklet med PC i tankene.
Man blir også sittende å stirre på innlastningsbilder i overkant lenge til tider. Innlastingstider på godt over minuttet blir mye i lengden, og kan legge en demper på utforskningsgleden. Til tider var dette et stort nok irritasjonsmoment til å ødelegge den gode flyten historien byr på.
Historien er likevel god nok til at jeg stort sett ser gjennom fingrene på disse tekniske problemene. Man må lese, tenke og ta vanskelige valg. Man må rett og slett legge ned en god del arbeid for å virkelig kunne nyte spillet, men dette gjør bare opplevelsen desto sterkere og mer personlig.
På med lesebrillene
Bortsett fra noen få nøkkelsekvenser, foregår all dialog i tekstform. Dette er alltid et sjansespill. Heldigvis er fortellingen i Torment så godt skrevet at man fort er fortapt i sin egen lille verden. Man beveger seg gjennom handlingen både på skjermen og i sitt eget hode, til man etter hvert sitter igjen med følelsen av å ha lest en roman man selv har vært med å skrive.
Dette er forfriskende intelligent underholdning. Spillet har ingen kvaler med å konfrontere deg med vanskelig tematikk og tunge filosofiske spørsmål som strekker seg langt utenfor tv-skjermens dimensjoner. Det er mye rom for tolkning og for ettertanke.
Jeg elsker et spill som antar at jeg ikke er dum… helt til jeg begynner å mistenke at jeg kanskje er ganske dum. For nå sitter jeg igjen med en lang rekke uoppklarte spørsmål.
Hva betyr alt dette? Er handlingen kun et fantasy-eventyr fra framtiden, eller en metafor for selve livet? Er det hele en allegori på en eksistensiell krise, eller er det kun en absinth-gal kunstners feberfantasier?
Uansett hva svarene måtte være – Torment: Tides of Numenera er oppslukende som en god bok. I sine beste øyeblikk er dette spillet pur, ubesudlet eskapisme – nerdete narkotika uten kjipe bieffekter.
