I løpet av første ti minuttene av den nye Netflix-serien 13 Reasons Why rekker jeg å pådra meg en tidlig midtlivskrise.
Jeg skrur nesten av umiddelbart, da en av rollefigurene hører på Joy Division på kassett fordi «kvaliteten er så mye bedre på gamle medier». At hovedpersonen like etterpå behandler en vanlig CD-spiller som en eksotisk levning fra en svunnen tid, gjør at jeg selv føler meg som en levning.
«Ungdommen nå til dags…», hvisker jeg for meg selv, i det jeg fortrenger lysten til å bryte ut i en spontan anekdote om hvor mye bedre ting var under krigen.
Etter ti minutter er mitt eneste inntrykk at dette kun er enda en serie for unge voksne, om hvor utrolig vanskelig livet er på videregående skole.
Etter en halvtime er jeg overbevist om at dette er en av årets viktigste serier. For livet på videregående skole er i visse tilfeller utrolig vanskelig.
ANMELDELSE: Riverdale S01 – Herlig High School-spenning
Tung tematikk
Serien følger videregåendeeleven Clay Jensen. I kjølvannet av venninnen Hannah Bakers selvmord får Clay en mystisk pakke levert på døren. I pakken finner han kassetter som Hanna spilte inn før sin død, dedikert til tretten medelever hun mener er medskyldige i hennes selvmord.
Gjennom disse lydinnspillingene rettes søkelyset mot mobbing, gruppepress og sexpress blant unge, hvor diffus definisjonen av disse tingene kan være, og hvordan sosiale medier har forandret mobbingens natur.
13 Reasons Why er basert på Jay Ashers bok med samme navn, og er produsert av blant andre Selena Gomez. Det er først og fremst en ungdomsserie, men er overraskende lett å like, selv for en som husker hvor rævva lydkvaliteten på en kassett faktisk var.
Høye fjell, dype daler
13 Reasons Why er et (selv)mord-mysterium, på en seng av elementer fra klassiske high school-dramaer. Mysteriet fungerer veldig godt. High school-biten gjør ikke alltid det.
Dylan Minette og Katherine Langford leverer sterke skuespillerprestasjoner, og figurene Clay og Hannah er både troverdige og nyanserte. Det samme kan ikke sies om hele figurgalleriet. Vi finner en og annen vandrende high school-stereotyp i korridorene på skolen, og bortsett fra foreldrene til Hannah er de voksne i serien pinlig endimensjonale.
På sitt verste er serien klisjefylt og klein, med enkeltscener som er overdrevne nok til å kunne vært hentet fra hvilken som helst antimobbekampanje fra nittitallet. På sitt aller beste er serien oppriktig hjerteskjærende. Det er sjelden man ser større avstander mellom bunn og topp, enn man ser i 13 Reasons Why.
ANMELDELSE: Iron Fist S01 E01-06 – En skuffelse
Mysteriet rundt selvmordet er spennende, og byr på tvister, intriger og konspirasjoner i et godt tempo. Det mørke og tragiske er lettere å svelge når man kan jage det ned med god, gammeldags spenning.
Manusets gjentatte forsøk på humoristisk, snappy, Gilmore Girls-aktig dialog, oppleves for min del som kunstig og påtatt. Humor kunne vært et effektfullt virkemiddel i kontrast med seriens triste undertone, men det er dessverre for lenge mellom hver gang jeg trekker på smilebåndene.
Moralske spørsmål og Batman
Selv om det er tragisk å se hva Hannah Baker går gjennom, stiller jeg meg likevel spørsmålet: Hvem gir henne rett til å terrorisere 13 andre syttenåringer post mortem? Noen av personene som blir omtalt som medskyldige på kassettene hennes er åpenbart ikke motivert av ondskap, men heller av usikkerhet og frykt – et velkjent fenomen for de flest som har vært sytten.
Hannah fortoner seg derfor som en slags antihelt. Litt som Batman, bare med kassettspiller og dårlig samvittighet som våpen, framfor «Batmobile» og juling. Jeg elsker det. Hannah blir ikke en stor, moralsk pekefinger, men heller et utgangspunkt i diskusjonen om hva mobbing og stigmatisering egentlig er.
Serien utforsker gråsonene ved ungdomstidens skyggesider, men lar dem forbli grå. Den forteller deg ikke hva som er rett og galt, men oppfordrer deg til å danne en egen oppfatning.
13 Reasons Why er en serie som får deg til å tenke i større grad enn de aller fleste serier om livet på videregående skole. Det er et etterlengtet friskt pust i en sjanger som ikke har fascinert meg på veldig lenge.
Alt var bedre under krigen
Serien fanger noe ved tidsånden – en kollektiv nostalgi som ingen helt vet hvor kommer fra. I samme åndedrag som to av hovedpersonene blir enige om at kassett tilbyr den beste lydkvaliteten, blir de også enige om at stort sett alt var bedre før.
Det er interessant å se syttenåringer begi seg ut på en samtale som tradisjonelt har vært forbeholdt mennesker med hentesveis og leverflekker.
Det er ikke bare en serie om mobbing eller selvmord. Det er en serie om å bli voksen, å «tenke sjæl», og det å savne noe som egentlig er totalt ukjent.
13 Reasons Why er på mange måter viktigere enn den er god. Noen av scenene, rollefigurene og replikkene har man sett og hørt uendelige ganger før. Måten serien takler vanskelig og viktig tematikk på har jeg derimot aldri sett før. Det er nok bra til at man fint klarer å leve med det dårlige. Jeg gleder meg til fortsettelsen.
13 Reasons Why kan du se på Netflix, og har premiere 31. mars.
