Den argentinske filmen Æresborgeren er en skarp og sorthumoristisk historie som virkelig fortjener oppmerksomhet. Dette er nemlig et godt skrevet drama med flott skuespill og stram regi av Gastón Duprat og Mariano Cohn.
Her får finkulturen seg en trøkk i trynet i møte med folket, og konsekvensene er både morsomme, triste og underholdende.
Æresborgeren viser hvordan sannhet kan tolkes ulikt fra person til person, og filmen har selv noen puss å spille sitt publikum som gjør den mer enn severdig! Det er til å forstå at dette var Argentinas Oscar-kandidat.
Anmeldelse: Ghost in the Shell er vakker sci-fi som ikke vekker det helt store engasjementet
Den Barcelona-baserte argentineren Daniel Mantovani (Oscar Martínez) er en verdenskjent forfatter som motvillig feires på alle kanter, og takker nei til det meste.
Så blir han invitert til den lille hjembyen Salas i Argentina, som han ikke har besøkt på nesten 40 år, men brukt som inspirasjon i alle sine bøker.
De vil utnevne Mantovani til æresborger, og han bestemmer seg for å dra. Det skal vise seg at møtet med hjembyen byr på utfordringer, og at ikke alle er like begeistret for hva han har skrevet om dem i sine bøker.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Blir fotfulgt i hjembyen
Innledningen gir et godt bilde av hvem Mantovani er, en aldrende forfatter som kanskje er over middagshøyden, med en aversjon mot feiring av forfatterskapet, fordi han vet hva det innebærer. Det er nok nostalgiske hensyn som gjør at han likevel reiser tilbake til Salas. Kanskje har han også et håp om å få inspirasjon til å avslutte en fem år lang skrivetørke.
Filmen signaliserer effektivt hvor stor anseelse han har, for han blir fotfulgt av mobilfilmende folk overalt hvor han går. En tidlig sekvens som involverer Mantonavi på en brannbil med vinneren av en missekonferanse mens han mottar folkets hyllest er kostelig.
Det er forståelig at han får inntrykk av at alle elsker og respekterer ham. Litt etter litt ser vi likevel hvordan interessen blekner over de neste dagene, mens statusen hans gradvis minsker, noe regissørene Duprat og Cohn viser med små, smarte grep.
Anmeldelse: Smurfene: Den hemmelige landsbyen er et sjarmerende, men tamt eventyr for de minste
Flere av figurene i filmen har ulike tolkninger av minner, situasjoner og sammenhenger. Mantovanis gamle kamerat Antonio (Dady Brieva) anstrenger seg hardt for å få Mantovani til å tro at han lever lykkelig med forfatterens gamle kjæreste Irene (Andrea Frigerio).
Deres datter Julia (Belén Chavanne) vil komme seg vekk fra byen, akkurat slik Mantovani gjorde nesten 40 år tidligere, og er villig til å gå til drastiske skritt for å klare det.
En annen mann blant lokalbefolkningen lever i troen på at Mantovani brukte faren hans som modell for en av sine figurer. Den uformelle borgermesteren Cacho (Manuel Vicente) har kanskje et håp om at Mantovanis besøk skal gi den lille byen en nødvendig dytt.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Flere ukomfortable scener
Alle blir nødt til å endre sin oppfatning av hvordan landet egentlig ligger i løpet av filmen, der historien er et stort lappeteppe som er kløktig sydd sammen.
Kinogjengeren får også mulighet til å diskutere hvem som egentlig sitter med sannheten her, og hvem som fortjener vår sympati. Det er ikke like opplagt hele veien at det er Mantovani.
Han blir riktignok utsatt for noen ufine konfrontasjoner fra småbyfolk som befinner seg på et annet kulturelt nivå enn ham, eller er det Mantovani selv som betrakter dem hovent og nedlatende i måten han belærer dem om kunst?
Anmeldelse: Free Fire er en kul gangsterfilm som lar pistolene ta seg av pratinga
Æresborgeren har flere ukomfortable scener der man ikke riktig vet om man skal le høyt eller vri seg i setet fordi det er så pinlig. Man kan like godt gjøre begge deler, fordi dette er en satirisk film som balanserer hårfint mellom det komiske og det tragiske.
Mantovanis fall fra høykulturens topper blir brutalt i møte med en lokalbefolkning han ubevisst ser ned på. Oscar Martinez spiller overbevisende godt i hovedrollen, noe han ble belønnet for med skuespillerprisen Coppa Volpi under fjorårets filmfestival i Venezia.
Æresborgeren er gledelig god, så all ære til Tromsø Internasjonale Filmfestival som har gitt den norsk kinodistribusjon.
