Hidden Figures er et publikumsfriende feelgood-drama, og det er ikke nødvendigvis noe galt i det, men det er litt vanskelig å forstå hvorfor den ble Oscar-nominert som beste film.
Det skyldes kanskje tematikken, nemlig afroamerikanske kvinners kamp mot diskriminering i NASA, men regissør Theodore Melfi velger å fortelle denne historien fra virkeligheten med store doser sentimental nostalgi som fjerner mye av brodden.
Ambisjonen ser ut til å være å underholde publikum med enkle løsninger på vanskelige problemstillinger. Hidden Figures er søt og ufarlig der den med fordel burde ha vært rystende og konfronterende.
Filmen har absolutt sine sjarmerende øyeblikk, blant annet ved hjelp av sympatiske figurer som spilles godt, men kunne vært enda bedre om den hadde prøvd å være mer enn en kosefilm om et alvorlig tema.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Fargede kvinner i hvitt miljø
Hidden Figures er en smart tittel som både handler om skjulte tall og glemte figurer. NASA trenger utregning av komplisert matematikk før den første amerikanske astronauten skal skytes ut i verdensrommet på starten av 1960-tallet, og henter inn afroamerikanske kvinner fra en perifer avdeling.
Katherine (Taraji P. Henson) må kalkulere romkapselens bane, Mary (Janelle Monáe) forsøker å bli NASAs første kvinnelige ingeniør, mens Dorothy (Octavia Spencer) fatter interesse for den splitter nye IBM-maskina som fyller et helt rom.
Det blir imidlertid ikke enkelt for noen av dem å komme seg opp og frem, da det mannsdominerte miljøet i NASA ikke er tilpasset kvinner, og i hvert fall ikke fargede kvinner.
Anmeldelse: Martin Scorseses Silence er et sterkt drama om Guds taushet
Filmen bruker ofte enkle metoder for å skape konflikter, og enkle utveier for å gi dem en løsning, enten det handler om Katherines sanitærforhold og tilgang på kaffe, Marys rettsoppgjør for å få ta et kveldskurs på en hvit skole eller Dorothys kamp for å få lov til å håndtere IBM-maskina.
Dette var selvsagt en reell kamp for de virkelige kvinnene som filmen skildrer, men tematikken behandles lett i et unødig glattpolert og sødmefylt drama.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Dyktige skuespillere
Filmens hovedpersoner skårer heldigvis på sjarmerende appell. Taraji P. Henson, Janelle Monáe og Octavia Spencer er dyktige skuespillere og skaper tre forskjellige personligheter som utfyller hverandre godt på lerretet.
Det mest interessante er å følge oppsvinget i deres NASA-karrierer, men filmen bruker også en del tid på deres privatliv. Der mister filmen litt av fremdriften, selv om Katherines nye kjæreste spilles av Mahershala Ali, som alltid er en fornøyelse å se på film.
Likevel føler jeg at damenes hjemmebane ikke er så spennende som deres trefninger med det hvite NASA-miljøet. Det er der dramatikken er størst, blant andre på grunn av Al Harrison, sjefen for NASAs Space Task Group. Han er riktignok en oppdiktet figur, men gir oss et hyggelig gjensyn med en opplagt Kevin Costner.
Anmeldelse: Logan: The Wolverine er en av tiårets sterkeste superhelt-filmer
Hidden Figures forteller en historie som man ikke kan la være å applaudere, til tross for enkelte fortellertekniske svakheter. Den skildrer en stormfull epoke i USAs nyere historie, samtidig som den effektivt beskriver hvordan romfartskappløpet på en måte var med på å forene landets innbyggere mot et felles mål på tvers av rase- og klasseskiller.
Romfartsdelen har ingen klart å fortelle bedre på film enn Philip Kaufmans mesterlige The Right Stuff fra 1982, men den ukjente historien om noen av kvinnene bak bragden, er interessant.
Hidden Figures burde med fordel ha truffet sterkere, men er likevel en god historieleksjon om en over 50 år gammel kvinnekamp.
