Netflix sin fjerde serie fra Marvel Cinematic Universe er på plass, og denne gangen er det The Iron Fist som får boltre seg i New Yorks gater. Men dessverre har ikke Netflix fått til kombinasjonen av indre konflikt, superheltkrefter og en mystisk skurk like godt denne gangen.
Iron Fist holder ikke samme kvalitetsnivå som Daredevil, Jessica Jones eller Luke Cage, og fremstår tidvis som en parodi på asiatiske kampsportfilmer.
At hovedrolleinnehaver Finn Jones (Game of Thrones) er en blåøyd og lyshåret kung fu-mester er også et problem for seriens troverdighet, og gir meg en vond smak av kulturell stjeling i munnen.
Serien har en dose sjarm, som gjør den mer underholdende og overkommelig å se, men dette er på ingen måte noen ny kunstnerisk suksess fra Marvel og Netflix.
Anmeldelse: «Jessica Jones» – En helt rå heltinne.
Forsvunnet riking returnerer
Finn Jones spiller Danny Rand, arvingen til det verdensledende milliardselskapet Rand Enterprises. Som tiåring forsvant han og foreldrene i en flystyrt over Himalaya, men nå, femten år senere, dukker han plutselig opp igjen.
Med enestående kampsportferdigheter og magiske evner i bagasjen, må han bekjempe den eldgamle ondskapen han er skjebnebestemt å møte, samtidig som han må finne sin plass i det moderne samfunnet han har vært borte fra så lenge.
Denne eldgamle ondskapen er ingen ringere enn den mystiske ninjaorganisasjonen The Hand som vi møtte på i Daredevil. Det er igjen Madame Gao og heroinet hennes som må stanses i Iron Fist, samtidig som noe mer okkult også er på ferde.
Anmeldelse: «Daredevil» S02 – Fortsatt den beste superheltserien.
Blir parodisk
Fortellingen om den unge rikmannsgutten som får superkrefter og et høyere kall med på kjøpet er en klisjé i superheltsjangeren. Dette trenger ikke nødvendigvis å være negativt, så lenge historien fortelles på en god måte.
Dette kunne jo vært en spennende historie, men et dårlig skrevet manus, grunne rollefigurer og varierende skuespill, gjør imidlertid at Iron Fist ikke klarer å engasjere meg ordentlig.
Serien låner mye fra tradisjonelle asiatiske kampsportfilmer, men ender mer opp som en parodi enn en hyllest.
Finn Jones skal spille en overlegen mester i kinesisk kampsport, og må levere typiske “master-replikker” han ikke har tyngden til. Det blir rett og slett flaut når han kommer med fraser som: “the dojo is a place of respect, but you chatter like monkeys”, og “if you want the truth, hold no opinions”.
Vent, er det parodien Kung Fury jeg ser på?
Problematisk hovedfigur
Og det er nettopp Finn Jones som er mitt største problem med Iron Fist. Ikke fordi han ikke klarer å heve et kleint manus til et høyere nivå, men fordi han er med på å opprettholde ukulturen med kulturell appropriasjon i Hollywood.
Tegneseriefiguren Iron Fist dukket først opp i Marvels univers på 70-tallet, og datidens forestillinger om asiatisk kampkunst og kultur preger TV-serien. Det verste er forestillingen om den hvite mannen som lærer kunsten fra sine asiatiske mestere, og ender opp som den virkelige mesteren.
Når Danny kommer til New York møter han karatemesteren Colleen Wing, spilt av Jessica Yu Li Henwick. Scenen der Danny, som bedriver wushu (kinesisk kampkunst kjent som kung fu) skal belære Sensei Wing om hvordan hun heller bør slåss, er så ubehagelig at jeg holdt på å spise opp puta der jeg satt i sofaen. Til info så er karate en japansk kampsport.
Etter all kritikken som har haglet om “whitesplaining” i Hollywood de siste årene, synes jeg det er rart at Netflix ikke ser problematikken her. Hvorfor benyttet de ikke denne anledningen til å modernisere tegneseriefiguren?
Det hadde da ikke vært ødeleggende for tegneseriens kanon om Danny Reed hadde vært en rikmannsgutt med asiatiske aner, og det hadde gjort serien mer spiselig og mindre respektløs mot kunsten og kulturen den låner.
Les også: Kulturell appropriasjon – Handler det om hudfarge?
En skuffelse
Selv om du klarer å lukke øynene for den ovennevnte problematikken, så er Iron Fist likevel en skuffelse fra Netflix og Marvel. Kung fu og karate er naturligvis i fokus, men serien når ikke sjangeren den etteraper opp til knærne engang. Slåsskampene er trege og ser for klippet og koreograferte ut.
Serien spriker også i for mange retninger og klarer heller ikke å bygge opp rollefigurene på en god måte. De er for endimensjonale til at de blir interessante å følge, utvikler seg lite, og du blir ikke særlig bedre kjent med dem i løpet av seriens seks første episoder.
Colleen Wing er den mest spennende rollefiguren i serien, men heller ikke hun er skrevet godt nok. Hun blir aldri så mye mer enn Dannys hardtslående sidekick, og vi får vite lite om hva som motiverer henne.
Henwick og Jones har imidlertid svært god kjemi, og med unntak av tidligere nevnte scene så koser jeg meg når de er på skjermen samtidig. Finn Jones har også en naturlig sjarm som gjør seg godt, og som bringer varme inn i seriens univers.
De som likte de mer overnaturlige elementene med Daredevil får mer å kose seg med i Iron Fist, og det bygger seg opp til en spenningstopp så i lende midtveis i sesongen.
Når vi kommer så langt synes jeg det begynner å bli mer spennende, og jeg er nysgjerrig på hva som skal se videre. Derfor kommer jeg til å se ferdig Iron Fist, men jeg må nok knipe øynene igjen i skam flere ganger for å komme meg gjennom serien.
Anmeldelse: «Luke Cage» – Mer gangster- enn superheltserie.
(Anmeldelsen er basert på 6 av 13 episoder).
