Kong: Skull Island er på ingen måte et banebrytende actioneventyr, men lener seg trygt og behagelig på tidligere suksesser i sjangeren. Her er det litt Indiana Jones, litt Jurassic Park, og – selvsagt – litt King Kong.
Regissør Jordan Vogt-Roberts ser ut til å vite nøyaktig hva han fikk i oppdrag å lage, nemlig en stor og dum film med hoderystende logikk, men likevel med en udiskutabel underholdningsverdi.
Persongalleriet er ikke så saftig som man kunne ønske, og humoren burde også vært mye skarpere, men effektene gir oss førsteklasses monsteraction med et godt spenningsnivå. Kong: Skull Island er en tilfredsstillende underholdningsdose, bare man ikke tenker for mye underveis.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Finner noe stort og sint
Året er 1973 og et skip med amerikanske forskere drar til et ukjent øy i det sørlige Stillehavet for å kartlegge den. Blant dem er ekspedisjonslederen Bill Randa (John Goodman), krigsfotografen Mason Weaver (Brie Larson) og sporjegeren James Conrad (Tom Hiddleston).
En helikopterskvadron under ledelse av oberstløytnant Packard (Samuel L. Jackson) hentes ut av Vietnam for å bli med, i tilfellet det skulle bli bruk for litt militær slagkraft. Det blir det selvsagt, fordi det skal vise seg at det finnes noe stort og sint på øya.
Anmeldelse: Hidden Figures er publikumsfriende feelgood fra virkeligheten
Filmens innledning er effektiv og spennende. Man får følelsen av at det ukjente kaller der ute i havet. Forklaringen på hvorfor øya ikke har blitt utforsket før er kanskje ikke helt troverdig, men som så mye annet i denne filmen er ikke det særlig viktig.
Det er jo ingen stor hemmelighet at en diger gorilla som går under navnet Kong regjerer på øya. Den første trefningen mellom menneske og dyr er eksplosiv, men samtidig latterlig overdreven.
Spoiler advarsel: Han knerter alle helikoptrene, fordi samtlige piloter finner det formålstjenlig å fly så tett på at han faktisk kan få tak i dem. Ja, det bryter med all logikk, men er effektfullt og smeller bra.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Styggvakker krigsestetikk
At historien er lagt til 1973 forklarer enkelte ting ved ekspedisjonen som ikke ville ha vært særlig sannsynlig i dag, som blant annet har med sikkerhet og kommunikasjon å gjøre.
Det gjør det også mulig for regissør Jordan Vogt-Roberts å velte seg i styggvakker krigsestetikk fra tidligere Vietnam-filmer som for eksempel Apokalypse Nå! og Platoon.
Lydsporet fylles av Creedence Clearwater Revival og Jefferson Airplane, og så møter vi John C. Reilly i rollen som en slags omvendt oberst Kurtz. Han gir historien en nødvendig komisk avlastning, selv om den strengt tatt kanskje ikke er spesielt troverdig.
Anmeldelse: Det er bare verdens undergang er et ubehagelig godt familiedrama
Effektscenene i filmen holder svært høy kvalitet, og det kan avsløres at Kong ikke er den eneste ukjente skapningen som holder til på øya. Kong: Skull Island har flere scener med fantastisk eventyraction, som er filmens aller største fortrinn.
Det kan argumenteres med at humoren er litt blass, at persongalleriet gjerne kunne hatt langt sterkere personligheter, der for eksempel Tom Hiddleston ikke akkurat fremstår som den fødte actionhelt.
Kong: Skull Island har heller ingen dypere filosofi rundt menneskets erobring av naturen, men det den har, er en vedvarende underholdningsevne. Bli gjerne med på dette eventyret, bare ikke forvent å føle deg spesielt smartere etterpå.
