Om man tar et stykke silke, ruller det inn i fløyel, legger det på en velurpute og strør på en spak sommervind – da begynner man kanskje å nærme seg noe som føles like elegant og sømløst som NieR: Automata gjør i sine beste øyeblikk.
Spillet leker seg med sjanger, fortellerstruktur og filosofi på en underholdende og overraskende måte, og gjør det hele til en spillopplevelse helt utenom det vanlige.
Handlingen utspiller seg på en dystopisk utgave av jorda tre tusen år i fremtiden. Det som er igjen av menneskeheten har flyktet til månen, for jorda er okkupert av ondsinnede maskiner fra en annen verden. I spillet følger vi androidene 2B og 9S, og deres kamp for å frigjøre planeten fra maskinenes grep.
Zelda på crack
NieR: Automata er en krysning mellom et åpent rollespill, et hack and slash-basert actionspill, et plattformspill og et arkadespill. Det minner meg om Zelda: Ocarina of Time – bare med flere stormannsgale roboter, seksuelle antydninger og blodige drap.
Man får utforske de post-apokalyptiske restene av en by, en ørken, en skog og et knippe andre områder. Det er mye å se, mange sideoppdrag å gjøre, og mange våpen å finne, kjøpe og oppgradere. Du står fritt til å gjøre hva du vil, bortsett fra når hovedhistorien låser deg fast i en lang og spennende actionsekvens.
Den åpne verdenen er kanskje ikke så åpen som den kunne ha vært. Det finnes for eksempel en og annen «usynlig vegg» som hindrer deg å gå steder det ser ut som du burde kunne gå. Til spillets forsvar later det heller aldri som det er et fullblods sandkassespill.
Velregisserte actionsekvenser
Kampsystemet er enkelt nok til at det er tilfredsstillende helt fra starten, men vanskelig nok til at det ikke blir kjedelig. Kontrollene er presise. Det hjelper også at det ser veldig kult ut og at det føles flytende og dynamisk.
Man møter på mange spennende fiender ved å kun loffe rundt og utforske verden, men det er i spillets mer regisserte actionscener at spenningsnivået når helt til topps. Gjennom hovedhistorien må man gjennom mange lange actionsekvenser, med slossing, skyting, løping, hopping, stress og bannskap i en herlig cocktail.
Kameraføringen glir sømløst over fra å være under spillerens kontroll, til å styres av en dyktig regissørs stødige hånd. Det er visuelt slående, imponerende og så elegant til tider at gåsehuden min får gåsehud.
Hver enkelt sekvens tilfører noe nytt, noe som gjør det hele til en overraskende og spennende fryd. At man kun kan lagre framdriften sin på angitte steder gjør at man ofte sitter med hjertet i halsen, selv om det kan være irriterende også.
Etter en halvtimes intens robotkrig, med den ene bisarre fienden etter den andre, er det deilig å kunne gå tilbake til rollespillenes verden, og utforske, oppgradere og samle seg litt før det braker løs igjen.
Min bror brødristeren
Man møter på mange slags maskiner i løpet av spillet. Noen er vennlige, filosofiske pasifister, men de aller, aller fleste er designet for å drepe deg på grusomme vis. Samtidig er de fleste fiendene dine blitt klare over sin egen eksistens.
Gleden ved å drepe horder av morderiske roboter var derfor ofte akkompagnert med en viss bismak. Jeg blir sittende å synes synd på dem, samtidig som jeg koser meg glugg ihjel ved å utslette dem. Dette førte til at jeg stilte meg selv spørsmål jeg aldri før har stilt.
«Om Ford Sierraen min rømmer hjemmefra for å starte en religiøs sekt, er den fortsatt bare en bil? Og om barbermaskinen min gråter hver gang jeg bruker den, er den da kun en barbermaskin?»
Eksistensielle spørsmål rundt hva det vil si å være i live og hva det vil si å være menneskelig er med på å gi spillet en ekstra tyngde. Og selv om veien fra filosofiske spørsmål til sytete tenåringsangst kan være forbløffende kort til tider, er Nier: Automata en tankevekkende affære.
Noen svakhetstrekk
Kvaliteten på dialogen er varierende, og har til tider et litt barnslig preg. Jeg liker ideen om å diskutere livets store spørsmål på en veldig enkel måte, men det er også et tveegget sverd. Man kan nok snuble over ett og annet fnugg av kosmisk visdom, men det er også fullt mulig å bare framstå som en dum og grinete tenåring.
God, stemningsfull musikk preger det meste av spillopplevelsen, kun avlastet av perioder med i overkant svulstige japanske ballader.
Små deler av gameplayet er en slags homage til spillet Asteroids, noe jeg i utgangspunktet syntes var en kreativ og tilfredsstillende tvist. Det går derimot ikke lang tid før jeg kommer på at Asteroids blir litt kjedelig i lengden.
En kryptisk perle
Historien i spillet er stort sett god, men kan fort fortone seg som noe kaotisk. Måten historien er fortalt på er derimot en ren maktdemonstrasjon. Det kryr av herlige overraskelser i fortellerstrukturen.
Litt av poenget med overraskelser er at de skal være overraskende – jeg vil derfor ikke avsløre allverden. Jeg kan avsløre såpass at jeg antok at spillet var ferdig da jeg så en rulletekst for første gang. Jeg kan også avsløre at jeg antok veldig, veldig feil.
I ettertid bryr jeg meg mindre og mindre om spillets svakheter. Nier: Automata er en imponerende elegant og fascinerende opplevelse. Det er et spill som tilsynelatende tar slutt hele tiden, men som likevel aldri tar slutt.
