Det er mye å kose seg med i den nye kinoversjonen av de fargerike actionheltene som oppstod på 90-tallet.
Serien gjenopplives med en enkel tilblivelseshistorie det er lett å akseptere. Og både småbykulissen, tenåringskjemien og den referansesterke dialogen gjør spesielt den første timen av Power Rangers til humørfylt actionunderholdning.
Men både handlingen og filmens tone er så fjærlett og forutsigbar at det aldri blir mer enn grei og grunn underholdning. Og når filmen skal samle trådene og smelle opp den obligatoriske gigantkampen for å redde veden fra undergangen, ender Power Rangers opp som en blanding mellom The Avengers uten finesse og Transformers på halvt budsjett.
ANMELDELSE: Kong: Skull Island – udiskutabel underholdningsverdi
Jorden trues med utslettelse
I et kjapt anslag får vi vite at for millioner av år siden ble den onde og maktgale Rita Repulsa midlertidig stoppet da Power Rangers ofret livet for å hindre henne i å ødelegge jorden.
Men i ca. 2017 våkner hun til live. Det skjer samtidig som fem skoleungdommer finner restene fra det gamle Power Rangers-romskipet, og får kreftene til å bli det nye teamet.
Men ferdigheter og mestring av utenomjordisk teknologi kommer ikke over natten, og før de unge superheltene kan redde verden fra Rita, hennes hær av steintroll og en gullkjempe, så må de trenes opp i slåssing og ekte vennskap.
Alt dette er ganske standard superheltgreier. De fem ungdommene er veldig outsidere, som alle har sin unike personlighet og sine styrker. De er munnrappe, pene og heltemodige, og de skal beseire en fiende som i filmens dialog blir beskrevet som ganske endimensjonal: «Rita er bare ond».
ANMELDELSE: CHiPs: Crazy Patrol – Gjennomgående homofobisk og kvinnefiendtlig
Ender i generisk sluttkampsuppe
Heltene får nok bakgrunnshistorie til at vi skjønner hvem de er, og at vi bryr oss om dem. Spesielt det farløse geniet Billy (godt spilt av den talentfulle RJ Cyler) er en rolle som fester seg, og som det er veldig lett å like.
Det er også hyggelig selskap å høre Bryan Cranston og Bill Hader som stemmene til henholdsvis Zordon og Alpha 5, som skal hjelpe de unge Power Rangerne med å bli klare til kamp.
Den gule Power Rangeren Trini (Becky G.) har rukket å bli mye medieomtalt som den muligens første uttalte homofile superhelten på kino. De avisoppslagene stammer fra en dialogutveksling i filmen, hvor en kan tolke seg fram til den slutningen. Becky G. treffer en kul tone i sin rolle som Trini. Hun har en farlig snert og er definitivt den mest egenrådige ulven i flokken.
Skurken er det verre med. Rita blir aldri noe mer enn maktsyk. Hun velger å slåss med en kjempe av gull og ild på laget, og jeg tar meg i å tenke at dette er bare en tam variant av den helt standardiserte sluttscenen jeg så senest i Suicide Squad.
Kampen er hverken godt koreografert, kreativ i actionbruken, spennende eller morsom, og da kollapser også filmens siste akt sammen i et eneste høyt gjesp for meg. Det er synd, for fram til den siste halvtimen er det flere gode tilløp som hadde fortjent mer enn en regissør som sløver ut slutten på autopilot.
Men det er klart. Hvis du ikke bryr deg om så mye mer enn at ting smeller hardt mot hverandre i kinomørket, så går det helt fint å tømme et popkornbeger til Power Rangers.
