Det kommer en dag er en film som virkelig går inn for å vise oss hvor grusomt livet kunne være på et dansk barnehjem i etterkrigstiden.
Manuskriptet er basert på flere virkelige hendelser, og historien er satt til slutten av 60-tallet – hvor frihetstanker, kvinnekamp og ungdomsopprør utfordret det konservative gubbeveldet. Den kombinasjonen gjør at filmen høster slagkraft i kontrasten mellom gammeldags og straffbasert jerndisiplin og en framtidsrettet omverden som satte mennesket på månen.
Filmen er velspilt, og vemmelig god til å skildre et system av velmenende ondskap. Men den blir litt for opptatt av å vise ytterpunktene til å virkelig feste seg som menneskelig drama.
ANMELDELSE: Underverden – Vassen dansk machosalat
Splittes mellom sosialrealisme og fantasi
Året er 1967, og en rekke uheldige omstendigheter sender de to unge København-brødrene Erik (Albert Rudbeck Lindhardt) og Elmer (Harald Kaiser Hermann) til det beryktede og avsidesliggende barnehjemmet Gudhjem.
Her styres alle livets detaljer av den autoritære forstanderen Frederik Heck (Lars Mikkelsen). Mellom grøtporsjoner ispedd tran, juling fra de større barna og torturen det er når skolens pedofile lærer velger seg en gutt som nattselskap, må brødrene finne en måte og overleve på.
ANMELDELSE: Guardians of the Galaxy Vol. 2 – godkjent toer
Filmen bygger ut et sentralt bakteppe av 60-tallets brytningstid. Her er romfart det store tema. Elmer ønsker over alt på jord å bli astronaut, og hans dagdrømmer og visjoner flettes sammen med avisklipp om romkappløpet, månelandingen og en vinylplate med filmmusikken til Stanley Kubricks 2001: En romodyssé.
Denne fantasifulle klangbunnen gir filmen en ekstra dimensjon, og klarer effektivt å sette opp hvordan makten var i ferd med å ristes ut av hendene på konservative mørkemenn og ut i dagslyset på slutten av 60-tallet. Men det splitter også filmens stil og tone mellom beinhard sosialrealisme og et litt for tematisk konstruert eventyr. Og regissør Jesper W. Nielsen evner ikke å gi de to delene nok sårhet og nerve til at de klarer å styrke hverandre.
Et ruvende monster
Underveis i filmen var det flere steder jeg kjente knyttneven stramme seg. Mye av det skyldes Lars Mikkelsen, som er et ruvende monster i rollen som den kontrollerende forstanderen. Han kler barnehjemmets nitriste koloritt og mestrer alle aspektene ved den slu og lett psykopatiske drittsekken. Mikkelsen klarer også å øke intensiteten i sin rolletolkning med stor troverdighet etter hvert som forstanderen må kjempe mer desperat for å beholde sitt kongerike.
De to unge brødrene spilles også godt. Spesielt Harald Kaiser Hermann i rollen som minstemann Elmer får skinne med en herlig blanding av fantasiverden og veslevoksenhet som gjør han til en hovedperson det er lett å engasjere seg i. I en skolegård like steinhard som tundraen i Sibir, er det også noen vakre øyeblikk av hjertevarme mellom Elmer og den forståelsesfulle lærerinnen Lillian (Sofie Gråbøl).
Men dette er en film hvor både rollefigurene og historien mangler noen lag for å virkelig sette klørne i publikum.
På et tidspunkt sier fortellerstemmen at det er noe ved livet på Gudhjem han kommer til å savne. Men selv om vi kan tro på utsagnet, så har jeg ikke sett noe i filmen som gjør at jeg egentlig forstår hva det siktes til. Den vonde sosialrealismen og hendelsene filmen baserer seg på blir en hvilepute for filmskaper Jesper W. Nielsen, som i sin iver etter å vise fram kontrasten mellom virkelighetens grusomheter og 60-tallets oppnåelige dagdrømmer har glemt å ta oss ordentlig inn i barnehjemmets hverdag og under huden på rollefigurene som bor der.
