Izer Aliu er et spennende talent i den norske filmbransjen. Han har blant annet vunnet Gullstolen på kortfilmfestivalen i Grimstad to ganger, for Å vokte fjellet i 2013 og Det gode liv der borte i 2014.
Hans første spillefilm, Fluefangeren, er innspilt i Alius opprinnelsesland Makedonia og handler om en lærer som bestemmer seg for å skape fred mellom guttene i en skoleklasse.
De er nemlig dypt splittet på grunn av områdets politiske og etniske skillelinjer. Utgangspunktet er interessant og filmen har flere gode tilløp. Likevel føles historien litt uforløst og famlende, med det resultat at den i flere perioder føles ganske stillestående.
Vil skape fred i skoleklasse
Skoleklassen samles etter et politisk valg der noen har vunnet og andre har tapt. Dette er en virkelighet som påvirker de unge elevene gjennom deres fedre og forfedres politiske rivalisering gjennom flere generasjoner, og det har derfor dannet seg skarpe skillelinjer også i klassen.
Det blir bråk i timen som gjør at læreren Ghani (Burhan Amiti) bestemmer seg for å ordne opp, selv om de nye makthaverne har gitt ham sparken. Kanskje har han en idé om at han kan redde jobben ved å skape fred i klassen, men det skal vise seg å være utfordrende.
Anmeldelse: Den lykkeligste dagen i Olli Mäkis liv har noe andre boksefilmer ikke har
Man aner de politiske konfliktene som danner bakgrunnen for historien. Man forstår at guttenes fiendtlige fronter er en konsekvens av voksne menns meninger og handlinger. (Jeg sier guttene, fordi jentene er usynlige. Det hadde vært befriende med et jentelig nærvær, men de er nærmest usynlige i filmens gutte- og mannsdominerte persongalleri.)
Ghani forsøker å skape fred mellom guttene, men har tilsynelatende ingen klar plan for hvordan det skal oppnås. Strategien ser ut til å være gjensitting med enkelte spede og spredte forsøk på å få dem til å samhandle med både praktiske og verbale øvelser, men det blir aldri spesielt spennende.
De får heller aldri snakket ordentlig om hverken etniske eller politiske skillelinjer. Derfor har Fluefangeren flere strekk der det tilsynelatende ikke skjer særlig mye, og fremdriften stopper derfor opp.
Savner kulturell kontekst
Det er tydelig at Izer Aliu forteller en historie fra omgivelser han har en forbindelse til. Miljøskildringen er nemlig overbevisende. Filmen er nydelig fotografert av Nils Eilif Bremdal, som effektivt formidler varmen i lufta, de slitne bygningene og de temperamentsfulle menneskene, akkompagnert av Roy Westads stemningsskapende musikk.
Det jeg savner, er mer om bakgrunnen for hvorfor frontene er så skarpe og steile. En gjennomsnitts nordmann er ikke nødvendigvis i stand til å forstå den kulturelle konteksten for den lille historien om elevene i klasserommet.
Anmeldelse: Fargo S03 – sesongpremieren glimrer i hver scene
Fluefangeren er best på miljøskildringen og læreren Ghanis stadig mer paranoide frykt for kreftene som vil ta jobben fra ham. Burhan Amiti formidler hans desperasjon med en overbevisende intensitet. Barna i filmen spilles av blant andre Miraxh Ameti som Adem, Hadis Aliov som Qibrit og Besar Amiti som Sinad. De har gode ansikter og interessante personligheter, og spiller jevnt over greit, selv om noen små øyeblikk avdekker de unge skuespillernes manglende erfaring, muligens kombinert med måten de er instruert på.
Ett eksempel er en scene i starten, der en elev får en spyttklyse i nakken, og man ser at han venter på den, og reagerer lynraskt i stedet for å bruke ett sekund for å registrere hva som egentlig skjedde. Det er ett av flere små tilfeller der man aner at figurene reagerer på noe de visste skulle skje, en nyanse som rett nok er vanskelig å få til med barn uten filmerfaring.
Fluefangeren viser likevel at Izer Alius spennende regitalent lar seg overføre fra kort til lang film, så det er bare å vente og håpe at det klaffer enda bedre neste gang.
