Going in Style starter som en opprørsk og overraskende sint film, men dessverre vannes den kjapt ut til en vassen feelgoodsuppe.
Regissør Zach Braff (Garden State, Scrubs) har fått et godt utgangspunkt å jobbe med for sin nyinnspilling av komedien med samme navn fra 1979. Det er både sprengstoff og god timing i tematikken rundt økonomisk krise og et svindlende bankvesen, og han har et helt unikt godt skuespillergalleri til rådighet.
Men i stedet for å følge opp filmens energiske og samfunnskritiske anslag, serverer han publikum lunken restemat fra Hollywoods mange «heist»-filmer og dekker til alle skarpe kanter med en generisk saus av nostalgi.
ANMELDELSE: Hoggeren – Mesterlig av Anders Baasmo Christiansen
Når pensjonen forsvinner i kapitalisttåka
Joe (Michael Caine) er en godhjertet minstepensjonist som har jobbet hardt hele livet, og som har tatt inn sin datter og barnebarn i huset, for å hjelpe de økonomisk.
Men når selskapet han har jobbet hele livet for blir kjøpt opp og nedlagt, forsvinner hele pensjonen, og både Joe og de gamle arbeidskompisene Willie (Morgan Freeman) og Albert (Alan Arkin) mister sin eneste inntektskilde.
Når de i tillegg oppdager at det er deres lokale bank, som allerede har lurt Joe til å signere et rådyrt huslån, som ender opp med fortjenesten for deres oppløste pensjonsfond, så blir det for mye for vennegjengen. De vil rane tilbake sin egen pensjon fra banken.
Filmen er sår, relevant og god når den skisser ut hvor forferdelig urettferdig og uanstendig den amerikanske forretningslogikken kan være mot hardtarbeidende individer. Men fra Joe sier ordet «bankran» blir dette dessverre en middelmådig B-film som stort sett gjentar variasjoner av vitsen «dette er vi egentlig for gamle til gitt».
ANMELDELSE: Æresborgeren – skarp og humoristisk
Skuespillerne er fra øverste hylle
Going in Style må være en skuffelse for stjerneskuespillere som Morgan Freeman og Michael Caine. Sist de jobbet sammen var det medDe to har tidligere jobbet sammen for den innovative Christopher Nolan på hans vellykkede Batman-trilogi.
Denne gangen er det for en småfeig Zach Braff som har mistet særpreget og følsomheten han viste i debutfilmen Garden State, og nå framstår som en anonym og pregløs filmskaper som får lite ut av sine skuespillere.
ANMELDELSE: Free Fire – Lar pistolene ta seg av pratinga
Det er flere scener som holder høy kvalitet her. Både som dialogkomedie, og ikke minst noen øyeblikk hvor vennskapet og fortvilelsen til de tre kameratene klarer å trenge gjennom filmens glatte overlag.
Men stort sett er dette en uinteressant gjenfortelling av hovedingrediensene i en helt sjangertypisk ranskomedie. Med lite minneverdige biroller, en helt forutsigbar spenningskurve og en forvirret bruk av kulturreferanser som spenner fra 1950 til 1980, sånn for å være sikker på å treffe alle med en dose «det var mye bedre før».
Og så er det ikke til å komme fra at det klinger ganske surt at en film som starter med å kritisere kyniske markedskrefter, ender opp med å ofre all brodd til fordel for en hul og markedstilpasset pensjonistkomedie.
