Kammerpiken er en elegant, erotisk og ganske lettbent psykologisk thriller fra filmskaper Park Chan-wook (Sympathy for Mr. Vengeance, Oldboy og Lady Vengeance).
Det er et svindelmysterium med en kløktig spenningsoppbygging og noen besnærende rollefigurer.
Park Chan-wook er ikke redd for å ty til overdrivelser i både karaktertrekk, humor og det groteske. Og det skaper en rik og underholdende hevnhistorie som blomstrer til liv i et stilrent og disiplinert filmspråk.
ANMELDELSE: Æresborgeren – skarp og humoristisk
Hvem lurer hvem?
I et Japan-okkupert Sør-Korea i mellomkrigstiden, legges en utspekulert plan. Den falske greven Fujiwara (Jung-woo Ha) har tenkt å svindle den japanske adelskvinnen Hideko (Min-hee Kim), og leier inn tyven Sook-Hee (Tae-ri Kim) for å spille rollen som kammerpike.
Planen er at kammerpiken skal overbevise sin nye sjef om at Fujiwara er et godt giftermål, slik at de kan få kloa i en stor familieformue.
Men i en verden der ingen er helt som de gir seg ut for å være, blir det mange overraskelser.
Dette er en psykologisk thriller hvor relasjonene og rollefigurenes spill mellom fasade og intensjoner er drivstoffet til spenningsmotoren. Men ved å trekke på komedien og en del bekmørk erotisk humor, blir tonen aldri tung og intens i Kammerpiken.
Samspillet mellom de tre hovedrollene er dynamisk og tett, og skifter stadig tyngdepunkt gjennom filmens tre akter. Det øvrige rollegalleriet er kledelig karikert. De setter spiss og gir poengtert bakgrunnshistorie for våre hovedpersoner.
ANMELDELSE: Free Fire – Lar pistolene ta seg av pratinga
Kan kunsten å fortelle med film
Fotograf Chung-hoon Chung (som også var mannen bak kameraet på Oldboy, og som er sjeffotograf på den kommende nyinnspillingen av grøsseren IT) leverer noen slående velkomponerte scener i Kammerpiken.
Måten han lar et tradisjonelt japansk hus brettes ut som kulisse foran publikum er filmkunst som både behager øyet og løfter fortellingen.
Regissør og fotograf har et godt blikk og mye tålmodighet for de beskrivende detaljene. Flere motiv, som for eksempel en klokkependel som sliter seg selv i stykker, brukes som bilder på forholdet mellom figurene. Filmen er rik på denne typen smart og lett tolkbar symbolikk, uten at det kjennes påtrengende eller forslitt.
ANMELDELSE: Kong: Skull Island – udiskutabel underholdningsverdi
Kammerpiken er overraskende tam i ytterpunktene til å være Park Chan-wook. Både lurendreieriet og de sjokkerende voldsscenene er godt komponert og gjennomført, men de kommer uten den overraskende slagkraften som virkelig vipper kinopublikummet av pinnen.
Likevel har filmen så mange kvaliteter, at den er ikke avhengig av plottvister og sjokkeffekter for å feste seg. Dette er svindlere svøpet i stil og filmatisk egenart. En film som bør oppleves på kino.
