Klasseforstanderen

Klasseforstanderen er et interessant og elegant bilde på sovjetunionens makt, satt i konteksten av et slovakisk klasserom.

Det er et solid og velspilt drama med mye mørk og herlig humor, en gjennomført visuell stil og en intelligent fortalt historie.

Maktmisbruk

Klasseforstanderen utspiller seg i Bratislava på åttitallet. Vi møter barneskolelæreren Maria Drazdechova, i sin første dag i sin nye jobb. Drazdechova er enken til en russisk soldat, og er lederen for det lokale kommunistpartiet.

Det første hun gjør i klasserommet er å beordre elevene til å fortelle henne hva foreldrene deres jobber som.

Filmen handler om hvordan Drazdechova bruker sin posisjon i partiet, og barna i klassen sin, som pressmiddel for å få varer og tjenester fra foreldrene. Om de ikke leverer, synker karakterene til barna drastisk.

Historien peker på hykleriet ved et korrupt kommunistregime. De som fra før har god råd har ingen problemer med å betale bestikkelsene og skaffer seg enda flere fordeler, mens de som ikke er like velstående faller enda mer utenfor.

Zuzana Mauréry leverer en karismatisk og nifs rolletolkning av en skruppelløs klasseforstander.

Barna leverer

Gjennomgående statisk kamerabruk, slitte men interessante kulisser og tydelig gjennomtenkte utsnitt, gjør at filmen visuelt sett oppleves som pen og spennende. Dialogen er vanskeligere å dømme siden jeg ikke snakker slovakisk, men kvaliteten på skuespillet lar seg likevel oversette til norsk.

Martin Havelka er spesielt vanskelig å ta øynene bort ifra, i sin rolle som Jaroslav Binder. Han slår sønnen sin og er kjent som en hardhaus og en bråkmaker, men klarer likevel ikke å skjule sine sympatiske trekk og sterke rettferdighetssans.

At barna i filmen spiller så godt og troverdig som de gjør, gir filmen en ekstra følelsesmessig dimensjon. De tilfører en uskyld som gjør at man føler at noe ekte står på spill. De komiske elementene i filmen havner derfor mer i bakgrunnen, noe som gjør helheten mer finurlig.

Slutten er tam, resten er bra

Jeg blir sittende å tenke på et sitat fra George Orwells Kamerat Napoleon: «Alle dyr er like, men noen dyr er tilknyttet kommunistpartiet og har derfor muligheten til å utpresse deg, ved å holde en nykvesset kniv mot strupen til dine barns fremtid.» Mulig jeg parafraserer litt.

Som Kamerat Napoleon framstår filmen som en allegorisk fortelling om Sovjetunionen. Samtidig er filmen en intim studie av hvordan makt korrumperer, selv helt ytterst i maktstrukturens forgreininger.

Slutten er litt tam og brå, og selv om den nøster opp de nødvendige trådene oppleves den som et lite antiklimaks. Resten av filmen er likevel så solid at jeg varmt og hjertelig vil anbefale den.