Jeg har ikke monstre under senga lenger. Jeg har sjekket. Men nå vet jeg hvor de bor. I Little Nightmares er du på monstrenes hjemmebane.
Det er en estetisk praktfull reise gjennom en uhyggelig verden, som minner deg på hvordan det var å være redd som barn. Man må navigere seg gjennom spennende baner, løse kreative gåter, og sørge for at man ikke blir oppdaget av de groteske skapningene som prøver å fange deg.
Man må i praksis gjemme seg under senga til monsteret under senga.
Bisarre skapninger
Little Nightmares er et plattformspill, hvor man må snike seg rundt og løse oppgaver for å komme seg videre. Jeg brukte knappe fem timer på å spille gjennom det. Noen ganger synes jeg det er befriende med spill som ikke tar en halv evighet.
Du styrer figuren Six, en liten, regnfrakk-kledd, barbeint jente, som våkner i en koffert i et mørkt rom. Kun armert med en lighter og dine små grå må du liste deg gjennom et stort og skummelt flytende byggverk.
Oppgavene man må løse er ikke revolusjonerende, men er komplekse nok til å holde på interessen min. Om man blir jaget at en illsint, knivvæpnet krysning mellom en sakkosekk og en kokk, blir selv de enkleste oppgaver ganske vanskelige.
Skapningene du møter er ekle, men ofte også med en humoristisk tvist. Man blir jaget av bisarre Freddy Kruger-kloninger, blodtørstige igler og store, menneskeaktige fettklumper i dress.
Stygt men vakkert
Det visuelle er en sann fryd. Jeg elsker lyssettingen, designet på figurene og de varierte miljøene. Ting ser jævlige ut, men er likevel vakkert på sitt eget morbide vis.
Jeg tok meg selv i å stoppe opp kun for å nyte synet av omgivelsene flere ganger.
Bruken av såkalt 2,5D blåser mer liv i miljøene og lar deg bevege deg i dybderetningen. Kontrollene er i seg selv presise og intuitive.
Det hendte seg at dybden var vanskelig å bedømme, noe som kunne føre til unødvendige og irriterende dødsfall. Men et og annet smårusk klarer ikke å ødelegge det gode inntrykket jeg fikk av spillet.
Kryptisk som et ekte mareritt
Synet av den spinkle silhuetten av Six mot den ofte grusomme bakgrunnen, og lyden av barbeinte barneføtter som klasker mot det våte metallgulvet, gjør at man føler ansvar overfor henne. Det står liksom noe på spill. Hun er jo bare barnet.
Synet mitt på Six forandret seg utover i spillet, uten at jeg skal si så mye om hvorfor. Et hint er at spillet ble annonsert under navnet «Hunger».
Historien er tåkete og kryptisk, litt som mareritt pleier å være. Og selv om jeg aldri var direkte skrekkslagen, satt jeg med en konstant følelse av uhygge. Little Nightmares er det det prøver å være – et vakkert lite spill om stygge ting.
