Den Oscar-nominerte Løvetannbarn er en vakker og særegen stop-motion animasjonsfilm som treffer med både formidling og stemning.
Filmen, som er basert på boken Autobiographie d’une Courgette av Gilles Paris, går inn i en tung og alvorlig tematikk og utforsker hvordan barn som er traumatiserte og utsatt for overgrep kan finne kameratskap og håp i nye omgivelser.
Regissør Claude Barras styrer ikke unna det som er vanskelig og ubehagelig, men ledsager oss gjennom mørket og barnas usikkerhet med kjærlighet, humor og forståelse for individene som skildres.
ANMELDELSE: Smurfene: Den hemmelige landsbyen – Sjarmerende, men tam
Når foreldrene forsvinner
Isak er 9 år og har opplevd mye vondt. Han vokst opp hos en alkoholiserte og aggressive mor, men da en ulykke i hjemmet gjør at han blir foreldreløs, må han flytte til et barnehjem på landet.
Plagene forsvinner ikke der. Et nytt hierarki møter gutten. En verden av vold, mobbing og voksne som hele tiden vurderer og gjør seg opp meninger.
Men barnehjemmet er også et sted hvor alle deler samme skjebne. Og et sted hvor felles håp og drømmer kan gi vennskap og livsgnist hvis de riktige tankene kan få rom til å gro, og de riktige menneskene får være der for å holde barna i sollyset.
Løvetannbarn har også et mangfold i sin fortelling som gjør at den griper utover Isaks tragiske historie. Vi får på smart fortalt vis vite både bakgrunnen til de andre barna, og hvilke skader de sliter aller mest med. Det gjør at filmens budskap strekker seg ut i samfunnet, og viser oss hvordan våre politiske valg og praktiske hensyn kan få katastrofale følger for dem som er mest utsatt.
ANMELDELSE: 13 Reasons Why – Viktigere enn den er god
Dukker med store hjerter
Regissør Claude Barras, dukkemakerne, lyssetterne, kulissebyggerne og fotografene har alle gjort en imponerende jobb med å gi hjerte og sjel til denne filmen.
Filmen er kledelig rufsete i linjene og finner flere nydelige øyeblikk gjennom sine kunstferdige kulisser og uttrykksfulle dukker.
De norske stemmene til hovedpersonene Isak (Petter Blom-Hellum), Simen (Jesper Leporanta) og Camilla (Oda Sundsbø) leverer troverdige oversettelser som kler rollefigurene og filmens øvrige tone. Og Ida Lind gir herlig heslighet til den egoistiske tante Ida.
Filmen henter ikke ut all dramatikken som ligger og trykker under overflaten i manuset. Det hadde vært plass til mer utbroderte spenningstopper hvis filmen hadde gått utover sine knappe 66 minutt. Men Løvetannbarn høster så mye fra sine karakterer, sine stemninger og sine velkomponerte situasjoner, at filmen aldri føles tam.
Dette er en uvanlig underholdningshistorie fortalt med en modig oppriktighet som slår fra seg, og ender opp som en usannsynlig feelgoodfilm.
