Å skvette har jeg aldri vært spesielt glad i. Det er en følelse jeg forbinder med fysisk smerte, ubehag og anspenthet. Det er gode grunner til at jeg ikke har sett en grøsserfilm på nærmere ti år, og like gode grunner til hvorfor jeg ikke har noen planer om å endre denne trenden i nærmeste fremtid. Så hvorfor i all verden burde jeg anmelde Outlast 2?

Et videospill er ikke en film, og jeg opplever derfor de to mediene på vidt forskjellige vis. Følelsene mine rundt det å skvette forblir de samme, men den hjelpesløsheten jeg sitter med når jeg ser en film blir øyeblikkelig erstattet med en følelse av kontroll når jeg spiller et videospill. Dette gjør det hele veldig mye mer fornøyelig.

Med kamera i hånda, batterier og bandasjer i lomma og vettet for øyeblikket i behold, trasker jeg ut i de grusomme Arizona-skogene i Outlast 2. Jeg er klar.

Ikke for et skjørt sinn

Outlast 2 er en brutal opplevelse tematisk. Den tar opp en rekke emner, hvorav de aller fleste er dystre og tunge i natur. Seksuell vold, massedrap, skyldfølelse, selvmord, barnemishandling, pedofili, hjernevasking og religiøs ekstremisme er eksempler.

Det er tydelig fra et tidlig punkt i spillet at dette ikke er en opplevelse for barn og ungdom eller personer med et skjørt sinn.

Spillet viser nemlig ekstremt brutale hendelser presentert på en virkelighetstro måte.

Spillet presterer å effektivt sette sin skumle stemning innen de første tjue minuttene. Dette er opprettholdt gjennom mesteparten av spillet, med naturlige svingninger. Outlast 2 benytter seg opp til flere ganger av såkalte “jump scares“.

Noen av disse er så ekstreme at de får meg til å eksplosivt rive av meg øreklokkene i redsel og måtte ta en «ti-minutter» vekk fra den nå svette Playstation 4-kontrollen.

Dette føles tidvis “billig”, men er selvsagt uhyre effektivt i å få hjertet mitt til å banke om kapp med en meksikansk kolibri.

Spillanmeldelse: «Resident Evil 7: Biohazard» – En helt jævlig spillopplevelse!

Outlast 2. (Foto: Red Barrels Studio).
Outlast 2. (Foto: Red Barrels Studio).
Vakkert på godt og vondt

Visuelt er spillet en perle. Det lille av lys som eksisterer i denne verdenen og måten det brukes på er til å falle for. Måten det også leker med skygger på er fremragende utført og setter en ekkel stemning til universet. Dessverre føler jeg at dette litt for ofte også kommer i veien for nivådesignet. Nettopp på grunn av den mørke estetikken Outlast 2 går for, opplever jeg det i begynnelsen som veldig vanskelig å skjønne hvor det er utvikleren vil jeg skal bevege meg. Dette blir i overkant tydelig under sekvenser hvor jeg blir jaget (som det er mange av).

Som en konsekvens føles det som et prøv-og-feil-spill, noe som drar meg ut av den narrative opplevelsen.

Det skal nevnes at dette oppleves veldig mye oftere i begynnelsen av spillet, enn det gjør nærmere slutten.

Outlast 2. (Foto: Red Barrels Studio).
Outlast 2. (Foto: Red Barrels Studio).
To historier som fortelles

Outlast 2 er en opplevelse med historien i fokus. Det presenteres to narrativer, hvorav den ene er spillets virkelighet og den andre er en form for drømmeverden forankret i protagonistens fortid. Spillerfiguren opplever disse to om hverandre, og er like forvirret som oss om hvorfor han blir utsatt for disse ufrivllige dagdrømmene.

Det er begge to sterke historier som fortelles på hver sin måte.

Den ene om fortrengelse, skyldfølelse og oppvekst. Den andre om religiøs ekstremisme, overnaturlige fenomener og kidnapping. I løpet av spillets gang føres disse historiene nærmere hverandre idet paralleller blir mer åpenbare. Denne løsningen er effektiv som spenningsoppbygning ettersom jeg som spiller blir mer og mer nysgjerrig på hva det er som egentlig har hendt og hva som foregår i spillerfigurens hode. Historien i Outlast 2 er kompleks, der visse aspekter ved den kan tolkes fritt.

En blir presentert flere “sannheter”, der det er opp til deg som spiller å bestemme hvilken “sannhet” som er mest troverdig.

Dette opplever jeg som et ålreit alternativ fordi det etterlater meg med en mengde spørsmål om hva det er som egentlig har hendt. I dette tilfellet fulgte jeg opp på min nysgjerrighet og følte meg som en ung Columbo idet jeg lette etter spor og bevis etter spillets slutt.

Outlast 2. (Foto: Red Barrels Studio).
Outlast 2. (Foto: Red Barrels Studio).
God Gjenspillbarhet

I de ni timene Outlast 2 hadde meg trollbundet fikk det meg til å grøsse over dets tematikk og handling flere ganger, samtidig mens det klarte å opprettholde en kontinuerlig ekkel stemning hele veien gjennom. Spillet har et minimalistisk brukergrensesnitt som gjør det hele til en narrativ opplevelse som noen ganger avbrytes på grunn av manglende intuitivt nivådesign.

Det blir på grunn av dette til et tidvis prøv-og-feil-spill som er en dårlig ting med tanke på den narrative oppbygningen. Protagonisten er en interessant spillerfigur som passer godt inn i den grusomme spillverdenen med sine tidvis humorfylte kommentarer.

Det er store mengder med tilleggshistorie å finne hvis en er villig til å lete, noe som øker gjenspillbarheten betraktelig.

Hovedhistorien kan tolkes på forskjellige måter, som også åpner for gjenspillbarhet. Spillets tematikk er brutalt ærlig, og kan ikke anbefales til emosjonelt sårbare mennesker.

Trå varsomt. Lykke til.

Om SPILLET

Outlast 2

Hei! Les dette før du skriver en kommentar:
Vi vil gjerne ha engasjerte debattanter og setter pris på konstruktive bidrag til samtalen. Det er lov å være kritisk eller uenig, men hold deg til tema og vær saklig i dine begrunnelser (husk at det er lett å bli misforstått). Personangrep og trakassering er ikke greit - slike innlegg blir slettet. Vi vil også gjerne at du bruker ditt fulle navn når du kommenterer. Takk for dine bidrag, hilsen oss i P3 Filmpolitiet.