I det ene øyeblikket er du en enkel student, med tilsvarende enkle studentproblemer: Du prøver å overse den systematiske, men relativt harmløse baksnakkingen du er offer for, mens dagens viktigste gjøremål er å levere inn DVD-ene man leide for en uke siden.
Dagen etter slår du av en prat med en katt som kan forvandle seg om til en bil, mens man forbereder seg på å bekjempe den japanske mafiaen.
Du finner fort ut at du ikke er en helt vanlig student, men så er ikke Persona 5 et helt vanlig spill heller.
ANMELDELSE: Nier: Automata – En spillopplevelse helt utenom det vanlige
Bruk tiden godt
Spillet er en lang, rar, fargerik og unik reise gjennom alt fra det helt dagligdagse til det fullstendig surrealistiske. Vi møter en gruppe videregåendeelever som lever et dobbeltliv. Om dagen er de vanlige studenter, om natten er de gruppen «The Phantom Thieves», som bryter seg inn i slemme folks sjeleliv for å få dem til å forandre livsstil.
Spillet tar utgangspunkt i at folk som er stormannsgale nok lever man i sin egen lille verden. De skaper sitt eget mentale palass. «The Phantom Thieves» har evnen til å fysisk bryte seg inn i disse palassene, og om de i tillegg klarer å stjele skatten som er gjemt bort i palassets indre, vil det få konsekvenser for den stormannsgale stakkaren i virkeligheten.
Det turbaserte kampsystemet spillet bruker er godt gjennomført, og det å utforske folks mentale palasser er spennende. Hvert palass er annerledes fra det forrige og alle har unike gåter man må løse, så selv om målet for hver gang er veien fram alltid annerledes.
Når du ikke gjør innbrudd i folks psyke, er spillet et åpent rollespill om en vanlig student. Du er på skolen, svarer på spørsmål fra læreren, tar eksamen, går på kino, spiser mat og vasker klær. Du kan til og med skaffe deg en deltidsjobb, om du vil ha litt ekstra inntekt.
Sideaktivitetene er et godt krydder på spillopplevelsen. Det eneste man må huske er at hver aktivitet tar tid, så man må disponere tiden med omhu.
To spill i ett
Til tross for at spillbrettene ikke er enorme, er det forbløffende mye å gjøre i Persona 5 sin tolkning av Tokyo. Spillet slutter aldri å overraske. Hver gang jeg trodde jeg hadde sett alt som var å se, introduserte spillet et nytt interessant element.
Spillet oppfordrer deg til å bli kjent med vennene dine. Gjør du det får du ikke bare vite mer om bakhistorien deres, men du låser også opp spesielle egenskaper som kan brukes i kamp. Desto mer tid man setter av til de andre i «The Phantom Thieves» i den virkelige verden, desto større hjelp er de i palassene.
Den roligere, mer hverdagslige atmosfæren i livet som student og det intense, actiondrevne jaget i de mentale palassene, forsterker effekten av hverandre. Man føler at man spiller to forskjellige spill samtidig, noe som underbygger følelsen av å leve et dobbeltliv på en kul måte.
ANMELDELSE: Tales of Berseria – Fornying av japansk suksessoppskrift
Ikke plettfritt
Mitt største problem med Persona 5 er at dialogen noen ganger river meg ut av den fine illusjonen spillet skaper. Det er mulig noe forsvinner i oversettelsen fra japansk til engelsk, men visse dialogsekvenser er kunstige og slitsomme.
Dialogen er også preget av overforklaringer. En figur forklarer deg hva du bør gjøre, fortsetter å forklare mens du gjør det du skal gjøre, og oppsummerer det du nettopp gjorde like etterpå.
Enkelte steder, hovedsaklig når man sniker seg rundt i de mange palassene, er spillmekanikken litt upresis. Kameraet gjør ting litt vanskelig for deg til tider, og man føler ikke at man har full kontroll over figuren sin i det man løper rundt.
Soundtracket er en historie for seg selv, som jeg fint kunne skrevet en helt egen anmeldelse av. Kort fortalt er det en salig blanding av heismusikk, pornomusikk, taffeljazz og en syretripp. Dette trenger ikke være negativt i seg selv, men jeg kan bekrefte at det er fullt mulig å bli voldsomt lei etter noen titalls timer.
(Foto: Atlus, Deep Silver)
Intrikat og overraskende mørk
Persona 5 er det man får om The Matrix hadde giftet seg med Inception og adoptert en snodig japansk tegneserie. Det var kult fra første stund, men også noe forvirrende. Det tok en stund å komme inn i, rett og slett.
Jeg fant etter hvert ut at det var lurt å ta seg god tid – noe spillet for lengst hadde forsøkt å fortelle meg. Først da jeg hadde fått senket både skuldre og stressnivå, havnet jeg og Persona 5 på samme bølgelengde. Da kunne jeg virkelig begynne å nyte de små og store delene av dette fargesprakende og sammensatte spilluniverset.
Persona 5 tar deg med gjennom en intrikat og overraskende mørk historie i spennende omgivelser. Det er så mye å se og gjøre at jeg ikke rekker å nevne halvparten. Det er ikke sikkert at det passer for alle, men om du tilfeldigvis har mellom 80 og 100 timer å slå ihjel så ville jeg absolutt gitt det et forsøk.
