Regissør Terrence Malicks film Song to Song er en blandet fornøyelse.
På den ene siden har han fått med seg et kobbel av dyktige skuespillere til å leke seg foran kamera, fotograf Emmanuel Lubezkis virtuose bilder, en leken klipp av Rehman Nizar Ali, Hank Corwin og Keith Fraase og et eklektisk lydspor med blant andre Gustav Mahler, Zbigniew Preisner, Patti Smith og Die Antwoord.
På den andre siden lar det seg ikke skjule at historien bak formspråket er nærmest uutholdelig banal. Terrence Malick fortjener ros for sin kunstneriske vitalitet, men i Song to Song er det bare så vidt at fraværet av budskap ikke torpederer hele prosjektet.
Vanskelig å få øye på meningen
Filmen introduserer et knippe figurer som krysser veier i ulike sammenhenger. Musikeren BV (Ryan Gosling) blir venner med musikkbransjemannen Cook (Michael Fassbender) og artisten/tekstforfatteren Faye (Rooney Mara).
BV innleder en affære med Faye, uten å vite at hun allerede er i et forhold med Cook. Og når begge forbindelsene brytes, finner både BV og Cook nye bekjentskaper med henholdsvis overklassekvinnen Amanda (Cate Blanchett) og servitøren Rhonda (Natalie Portman).
Anmeldelse: Den lykkeligste dagen i Olli Mäkis liv har noe andre boksefilmer ikke har
Det er alltid interessant å se Fassbender, Gosling, Mara, Blanchett og Portman, men hvem figurene deres er, virker ikke å være veldig viktig. Song to Song er en eksperimentell film der romantiske forviklinger skildres mot musikkscenen i Austin, Texas. Deler av den er filmet under festivalen Austin City Limits i 2012.
Derfor får vi flere overraskende og strengt tatt umotiverte innhopp av artister som tilfeldigvis opptrådte det året, blant andre Iggy Pop, Red Hot Chili Peppers, Patti Smith og John Lydon fra Sex Pistols. Det er fornøyelig å se musikalske storheter blande seg inn i fiksjonen med småfikse betraktninger. Men meningen med det hele er vanskelig å få øye på.
Like tomt som det er pent
Det merkes at filmen ikke følger noe spesifikt manus, fordi retningen og målsetningen er uklar og flytende. Her er det om å gjøre å glemme vanlig historiefortelling og la seg forsøksvis imponere av det enorme lappeteppe av små og store observasjoner av mennesket og musikken.
Den mest umiddelbare assosiasjonen er å se Ryan Gosling nok en gang spille en strevende, pianospillende musiker som forelsker seg, kort tid etter suksessfilmen La La Land.
Lydsporet vekker visse følelser sammen med det rike billedmaterialet som er satt sammen. Spørsmålet er hvorvidt dette er nok til å rettferdiggjøre en hel spillefilms eksistens. Det føles som om Song to Song kunne ha fungert best som en 20 minutters kortfilm.
Anmeldelse: Fluefangeren er er uforløst og famlende fredsforsøk
Terrence Malick er, som mange vet, legenden bak filmer som Badlands, Days of Heaven, The Thin Red Line og The Tree of Life. Det er gledelig at han synes å være produktiv som aldri før, spesielt med tanke på den 20 år lange pausen han hadde mellom 1978 og 1998. Derfor er det lett å gi ham litt slakke når han bestemmer seg for å lage en eksperimentell kunstfilm.
Malick selv skal ha sagt at Song to Song er et forsøk på å beskrive hvordan et liv er sammensatt av flere øyeblikk. Problemet er at filmens øyeblikk ikke beveger eller engasjerer annet enn som filmatisk godteri for øyne og ører. Innholdet er like tomt som det er pent.
I begynnelsen av Song to Song sier Rooney Maras figur Faye dette: «I was desperate to feel something real. Nothing felt real». I ettertid fremstår dette som en ganske presis beskrivelse av følelsen man får av å se filmen.
