Takk for alt, jenter

For det har vært en berg og dalbane av tårer, humor, begeistring og irritasjon.

Girls ble aldri Sex og singelliv 2.0. Heldigvis. Girls ble på mange måter en mer realistisk serie om blakke jenter i New York som prøver å kare seg trygt gjennom 20-åra.

Siden april 2012 har vi vært med Hannah, Marnie, Jessa og Shoshanna på noen reale opp- og nedturer. Og mens de prøvde å finne seg selv, fant jeg stadig flere grunner til å mislike dem. Serieskaper Lena Dunham viser at hun har baller kjønnslepper når hun lager en serie der så å si alle karakterene er usympatiske. Men nå sitter jeg her og gruer meg til å gi slipp, for hvem har sagt at man ikke kan elske usympatiske egoister?

Jenter som deg og meg

Girls har vært en viktig serie som kom på et riktig tidspunkt; midt i tidsalderen til generasjon prestasjon. I løpet av fem år har samtlige karakterer vokst og utviklet seg, uten at de nødvendigvis har klatret særlig lenger opp i karrierestigen siden begynnelsen. Hannah, Jessa, Shoshanna og Marnie har hatt sine drømmer og visjoner gjennom sesongene, men ikke alt har gått etter planen. Dunham har gitt oss realistiske historier om jenter som har brukt 20-årene til å skifte retning, feilet, endt langvarige forhold, hoppet av studier og testet ulike jobber, slik de fleste av oss faktisk bruker 20-årene til.

Det har vært en fryd å se kvinnelige hovedpersoner som har et så naturlig forhold til kroppene sine. Naturlig nakenhet med fasonger og former som er et stykke unna «Hollywood-normalen» har nærmest blitt seriens varemerke. Fra første episode fikk vi nakenhet og sexscener med helt vanlige og ulike kropper, og det har det ikke vært for mye av i verken film eller TV. Jeg ser gjerne mer av vinterbleke kropper og ufriserte underliv i TV-verden framover.

Her er noen favorittøyeblikk fra serien som er verd å trekke fram når savnet blir for stort.