Alt er tragisk, dystert og brutalt i The Handmaid’s Tale. Man er vitne til voldsom urettferdighet, kvalmende arroganse, og stadige overgrep mot menneskerettigheter av alle slag.
Likevel koser jeg meg uhemmet, og gleder meg noe voldsomt til neste episode.
Enten er dette et tegn på at jeg er psykopat, eller så er simpelthen The Housemaid’s Tale en fantastisk god og gripende serie.
Dyster dystopi
Serien, som er basert på Margaret Atwoods roman med samme navn, tar oss med til en dystopisk framtid hvor kristne fundamentalister har tatt over makten over deler av USA og dannet republikken Gilead.
Guds ord skal følges til punkt og prikke, og personlig frihet har blitt et fremmed begrep. Regimet driver systematisk jakt og på homofile – «kjønnsforædere» som de kaller dem – og ser på kvinner som en lavere kaste.
De kvinnene som er i stand til å få barn er blitt en sjelden og ettertraktet vare. Disse får rollen som såkalte «handmaids», selv om «sexslave» i praksis er en mer beskrivende tittel.
Det er et samfunn innsvøpt i et teppe av paranoia og hat. Frie tanker og kreativitet undertrykkes så grundig at de fleste kun uttrykker seg gjennom ferdigformulerte fraser. Alle oppfordres til å sladre på hverandre, og lever under en konstant trussel om tortur. I verste fall havner man i hendene på de såkalte «øynene», Gileads svar på gestapo.
(Foto: Take Five/Hulu)
Skuespillet er en glimrende
The Handmaid’s Tale er historien om Offred, en handmaid som tilhører kommandør Fred Waterford (derav navnet: «of Fred»), og hennes kamp for tilværelsen i dette marerittaktige samfunnet. Hun er forståelig nok konstant på sammenbruddets rand, men gjennom en kombinasjon av frykt, instinkt og mental styrke klarer hun å holde sammen en slags fasade.
Vi finner Elisabeth Moss i hovedrollen, som klarer å formidle dette på en direkte imponerende måte. Hun må innom hele det menneskelige følelsesregisteret, og utfører dette på mesterlig vis.
Ann Dowd stjeler alle scener hun er med i som den sadistiske Aunt Lydia, i tillegg får vi andre sterke rolletolkninger fra blant andre Alexis Bledel, Samira Wiley og Joseph Fiennes.
Man er aldri trygg
Handlingen akkompagneres av en indre monolog fra Offred selv. Det er ikke ofte bruken av fortellerstemme fungerer så godt som den gjør her. Kontrastene mellom måten hun tenker og måten hun må oppføre seg på er både nitrist, tankevekkende og tidvis komisk.
Offred sitter uten sikring på en intens følelsesmessig berg- og dalbane, og jeg blir invitert til å sitte rett ved siden av henne.
Jeg føler meg ekstatisk når Offred møter medgang. Konfettikanonene avfyres og stjerneskuddene tennes i hjernen min hver gang hun opplever noe som i det hele tatt kan tolkes til noe positivt.
Men gleden er ofte kortvarig. Serien liker å minne meg på at verden slett ikke er en marshmallow innpakket i en regnbue, og gledesrusen blir ofte erstattet med frykt og avsky like raskt som den kommer. Det er en berg- og dalbane som gir virkelig magesug.
Troverdig og velkomponert
Vi hopper stadig i tid og rom, og får gjennom sporadiske tilbakeblikk for eksempel se hvordan fundamentalistene tok over makten. Serien starter med et spennende smell, og tar vare på spenningsnivået gjennom de tre første episodene.
Det er en historie om normale, moderne kvinner, som må leve i en høyst unormal verden. Det handler om motstandsvilje, medmenneskelighet, feminisme og håp i møte med håpløshet. Nydelig bildekomposisjon, stemningsfull lyssetting og et kult soundtrack binder historien sammen på en veldig elegant måte.
Det er sjeldent jeg er raskere ute med å kjøpe det en serie selger enn dette. Jeg tror på universet, jeg tror på figurene som bor der, og jeg tror både på ondskapen og godheten som bor i dem. Om resten av sesongen er like sterk som åpningen, tror jeg også at dette kommer til å bli en av mine personlige seriefavoritter.
The Handmaid’s Tale er en serie som tilsynelatende prøver å knuse sjela mi, mens den samtidig prøver å tvinge meg til å elske det. Jeg elsker det.
De tre første episodene av The Handmaid’s Tale er tilgjengelig fra 26. april på HBO Nordic.
