Danserinnen er flott å se på. Den har en finstemt tidskoloritt med flere kreative detaljer, og den er usedvanlig vakker i flere av sine dansesekvenser.
Men under overflaten er dette en ganske ordinær og traust fortalt historisk film, som tyr til klisjeer, flate rollefigurer og forslitte spenningseffekter for å dramatisere livet til dansepioneren Loïe Fuller.
ANMELDELSE: King Arthur: Legend of the Sword – skraper i overflaten
Kjemper seg opp fra intet
En 25 år gammel Loïe Fuller (Stéphanie Sokolinski) mister sin livsglade franske far, og må flytte inn hos sin strengt religiøse mor i New York.
Her søker hun seg mot teateret, og da en kjoletabbe blir til et særegent dansenummer, begynner hun å utvikle sin helt egen dansestil med store tekstiler og bevegelser som får tøyet til å danse i luften.
Det blir starten på et turbulent eventyr, som til tross for mye motgang fører den oppfinnsomme og grasiøse danserinnen inn på noen av de største scenene i Paris.
ANMELDELSE: Frantz – Spennende, trist og tankevekkende
Det er i dansen, og i formidlingen av Fullers nybrottsarbeid for sceneshowet, at filmen er på sitt beste. Dette er fascinerende innblikk i dans- og teaterhistorien, og det er her filmen leverer noen øyeblikk så vakre at det er pur lykke å sitte i kinomørket.
Historien rundt er dessverre ikke løst like elegant. Selv om det er tatt store kunstneriske friheter med den faktiske historien til Loïe Fuller, så har resultatet blitt en film som dytter danserinnen inn i en enkel «mot alle odds»-historie full av biografifilmens klisjeer. Utstyrt med treningsmontasjer, forfall og litt for praktiske tilfeldigheter.
ANMELDELSE: Min arabiske vår – Stillferdig og fornøyelig fra Tunisia
Stivt og glatt skuespill
Stéphanie Sokolinski, også kjent under artistnavnet Soko, gjør mye riktig i rollen som Fuller. Men hun spiller vel stivt etter hvert som suksessen kommer – med medieskyhet, rusproblemer og ulykkelig kjærlighet.
Heller ikke Lily-Rose Depp, som spiller dansekollegaen Isadora Duncan, griper med sin rolleprestasjon. Hun glir gjennom filmen uten å skape noe av den friksjonen som hennes rollefigur tilsynelatende påfører sine omgivelser.
Dermed blir Danserinnen en film jeg vil huske for dansen, men dessverre lite annet.
