Den fransk-belgiske filmen De første skal bli de siste er helt klart inspirert av amerikanske roadmovies og moderne westernfilmer, der værbitte figurer på feil side av loven beveger seg gjennom et flatt landskap med tomme småbyer.
Den ytre handlingen er egentlig kun et redskap for å kunne skildre mellommenneskelige forhold av ulik karakter og en tematikk rundt livet og døden. Her er det rom for både vennskap, kjærlighet, fiendskap og hevnlyst i en underholdende blanding av mørk og underfundig komikk og voldsom dramatikk.
Manusforfatter, regissør og hovedrolleinnehaver Bouli Lanners viser seg å være en europeisk slektning av Coen-brødrene, som burde være grunn god nok til å se De første skal bli de siste.
På sporet av en telefon
To dusørjegere, Cochise (Albert Duponel) og Gilou (Bouli Lanners), må finne en kryptert mobiltelefon, som noen har stjålet fra en høytstående kriminell. Filmen forteller oss tidlig at den er tatt av det mentalt handikappede kjæresteparet Willy (David Murgia) og Esther (Aurore Broutin), som tror verden skal gå under, og er på vandring for å besøke Esthers bortadopterte datter.
Dusørjegerne kommer på sporet av dem, men får problemer med både sykdom og lokale tøffinger i en liten by på veien. Der møter Cochise også en dame (Suzanne Clément fra Xavier Dolans film Mamma), som han innleder et aldri så lite forhold til.
Anmeldelse: King Arthur: Legend of the Sword skraper i overflata av noe større
Bouli Lanners skaper en stemning i grenselandet mellom fabel og virkelighet, med figurer og situasjoner i ytterkant av det realistiske, men likevel med en virkelighetstro dynamikk og samhandling.
Dusørjegerne skildres som to gamle kollegaer som aner at de begynner å bli for gamle til å bedrive sin virksomhet, noe som settes i perspektiv av møtet med Jean-Berchmans (Michael Lonsdale), den enda eldre eieren av en bed & breakfast de leier seg inn på.
Samtidig er det barnlige og naive kjærlighetsforholdet mellom Willy og Esther symbolet på det gode og rene, som skaper virkningsfulle kontraster mellom visse andre figurer som dukker opp i historien.
Møter Jesus og von Sydow
De første skal bli de siste er nydelig filmet på den franske landsbygda, blant annet på en testbane til det for lengst nedlagte luftputetogprosjektet Aèrotrain, som brøyter seg gjennom landskapet som et minne om fortidens optimisme, men som er i ferd med å gro igjen og brytes ned av naturkreftene.
Figurene som beveger seg gjennom dette landskapet er også i en nedbrytningsfase, godt gestaltet av et ensemble som treffer med tilbakeholdent spill i en historie som krever et visst fokus for å utspille seg på riktig kant av det parodiske.
Anmeldelse: Danserinnen er usedvanlig vakkert filmet, men traust fortalt
Nevnte jeg at figurene møter Jesus? Selveste Jesus? Han spilles av Philippe Rebbot og dukker opp i visse situasjoner der enkelte figurer trenger veiledning, selv om de kanskje ikke innser det selv. Og det topper seg når selveste Max von Sydow dukker opp som en begravelsesagent med irrgrønn kistebil.
Bouli Lanners forteller altså denne historien med noen uventede grep som gir god uttelling. De første skal bli de siste er en underholdende miks av mørk humor, filosofering rundt livet og døden og sjangertro innslag av krim, western og roadmovie.
