Den norske filmen DRIB handler om at en ekte person som ved å spille inn falske videoer, ble spurt av en ekte energidrikkprodusent om å være frontfigur i en falsk reklamekampanje. Historien er fortalt gjennom en falsk dokumentar om innspillingen av rekonstruksjonen av de ekte hendelsene.
I frykt for et ekte søksmål fra energidrikkprodusenten, har energidrikken i filmen fått det fiktive navnet «DRIB».
Det er kaotisk og komisk satire om det stadig mer diffuse skillet om hva som er reklame og hva som er virkelighet.
Fascinerende historie
Amir Asgharnejad ble kjent i 2014, gjennom en rekke youtube-videoer hvor han provoserte på seg juling fra vilt fremmede på gata. Før han avslørte at disse stuntene var iscenesatt, fikk han tilbudet om å være med i en merkelig reklamekampanje for en stor energidrikk.
Asgharnejad spiller rollen som seg selv, og sammen med regissør Kristoffer Borgli forteller han om sine fem kaotiske døgn i reklamebransjen i Los Angeles.
Det er en rar og fascinerende historie om hvordan media og reklamebansjen manipulerer og forvirrer.
Filmen er hele tiden på grensen til å være for meta for sitt eget beste, men holder seg etter min mening akkurat på riktig side av denne grensen.
Forfriskende uhøytidelig
Amir er en enigmatisk skikkelse. Skuespillet er ikke alltid like overbevisende, men han besitter en personlig karisma som skinner gjennom den halvironiske distansen han virker å ha til rollen som seg selv.
Brett Gelman spiller helt fantastisk i rollen som reklamestrateg og profesjonelt rasshøl. Gelman gjør filmen til en ren og skjær nytelse hver gang han entrer lerretet. Uansett hva man synes om resten av filmen, så skal det mye til å ikke nyte Gelmans slagferdighet, temperament og skrudde reklamelogikk.
De forskjellige måtene filmen demonterer den fjerde veggen på er underholdende, men er mest effektfullt i starten. Når slike ting slutter å overraske kan det framstå mer som en gimmick, enn et gjennomtenkt fortellergrep.
Litt som en energidrikk tilbyr filmen et forrykende energinivå i starten, men dabber litt av etter hvert. Den føles en anelse for lang.
Som helhet besitter DRIB likevel en udefinerbar råhet som appellerer veldig til meg. En vag eim av gonzo, gerilja og galskap omgir hele filmopplevelsen, og underholder meg stort sett hele veien.
Det er forfriskende å se en kunstfilm som ikke tar seg selv høytidelig.
Kamuflasjekunst
DRIB er en fiksjonsfilm, kamuflert som en dokumentarfilm, kamuflert som en fiksjonsfilm. Det er også kritikk av reklame, kamuflert som reklame. For som om ikke filmen var meta nok, reklamerer den for at man nå kan kjøpe DRIB-produkter på nett.
Nå sitter jeg og lurer på om filmen i det hele tatt er basert på virkelige hendelser, eller om det er nok et pr-stunt undertegnet Amir Asgharnejad.
Jeg vet ikke helt hva jeg nettopp har sett. Alt jeg vet er at jeg liker det, og at jeg nå har mistenkelig lyst på en iskald DRIB.
