Om kunst kan ha helbredende evner, kan det samme sies om en løgn? For er ikke kunst noen ganger kun en spesielt vakker løgn?
Ikke vet jeg.
Frantz er i alle fall et herlig velspilt og spennende drama om løgner, minner, kunst og krig. Det er en vakker film, om vakre løgner.
Halvromantisk
Handlingen utspiller seg i en tysk småby i kjølvannet av første verdenskrig. Anna er en ung kvinne som er i sorg etter å ha mistet sin forlovede. En dag møter hun franskmannen Adrien, som har reist til Tyskland for å legge blomster på hennes manns grav.
Filmen tar utgangspunkt i det halvromantiske vennskapet som utvikler seg mellom Anna og Adrien. Gjennom en gjensidig interesse for kunst, en gjensidig sorg og et gjensidig kjennskap til Frantz lærer de hverandre og kjenne.
ANMELDELSE: Klasseforstanderen – Velspilt og elegant drama
Svart-hvitt og fine farger
Det rolige tempoet i starten av filmen gjenspeiles av nedtonet, men imponerende skuespill fra begge hovedrolleinnehaverne. De få gangene Paula Beer smiler fortoner det seg som en åndelig opplevelse, og Pierre Niney er karismatisk selv når han ikke gjør noe som helst. Kjemien de to imellom er eksplosivt god.
Den første delen av filmen står i fare for å bli så nedtonet at den blir kjedelig. Men før denne følelsen rekker å gjøre seg gjeldende girer filmen om, og gir oss et skifte både i bakteppe, tone og tempo.
Filmen er stort sett i svart-hvitt, noe som underbygger følelsen av at verden fortsatt står i skyggen av monsteret som er første verdenskrig.
Noen utvalgte nøkkelsekvenser utspiller seg i farger, men kun i tirrende korte perioder. François Ozon viser stor disiplin fra registolen, i det han gir oss et korte friske pust av farge, før han drar oss tilbake ned i svart-hvitt-dypet. Spesielt effektfullt er det når denne overgangen kommer glidende midt i en scene.
ANMELDELSE: Min arabiske vår – Stillferdig og fornøyelig fra Tunisia
Krigsfilm uten krig
Første verdenskrig ligger som en tåke over hele filmen. Jeg vil gå så langt som å kalle det en krigsfilm, til tross for at den foregår i fredstid.
Vi får se enkelte tilbakeblikk fra skyttergravene, men krigens tilstedeværelse er på sitt mest effektfulle når den kun antydes – som synet av utbombede hus sett gjennom refleksjonen i et togvindu.
Det ulmende hatet mellom tyskere og franskmenn skaper en konstant spenning gjennom hele filmen, og gjør Anna og Adriens forhold enda mer problematisk.
Det er en historie som kaster deg rundt i uventede vendinger, og som hele tiden sår tvil om hva som er sannhet og hva som er løgn. Det drøfter også moralske spørsmål rundt det å lyve, som spørsmålet om en løgn kan være god.
Det er spennende, trist og tankevekkende. Jeg var sliten da filmen var over, noe som i dette tilfellet er et godt tegn.
