Filmfestivalen i Cannes (NRK): – Jeg har unngått kvinnefiendtlige opplevelser i karrieren. Jeg vet ikke om jeg har kjempet for det, eller om det bare har blitt sånn, kanskje litt av begge deler. Jeg har greid å plassere meg sentralt i historiene.

– Jeg har ikke spilt krigere eller kjempere, som regel mer sårbare figurer, men alltid vært i sentrum for begivenhetene, og aldri stått i skyggen av menn. Det har kanskje vært min form for kvinnekamp, sier Isabelle Huppert, når NRK møter henne i Cannes.

Michael Hanekes "Happy End" kjemper om Gullpalmen i Cannes. (Foto: Festival de Cannes)
Michael Hanekes “Happy End” kjemper om Gullpalmen i Cannes. (Foto: Festival de Cannes)
– Du må være kreative i dine valg.

Den franske skuespilleren mottok nylig Women in Motion Award fra luksusmerkegruppen Kering og Cannes-festivalen for sine mange modige valg i en karriere som strekker seg tilbake til 1970-tallet. Hun spiller også en av hovedrollene i den østerrikske regissøren Michael Hanekes Happy End, som vises i hovedkonkurransen.

– Jeg har aldri sett deg i noe som var uinteressant. Kan du beskrive prosessen med å velge blant prosjektene du blir tilbudt?

– Noen ganger er det en veldig enkel prosess, som når det gjelder samarbeid med Michael og andre som jeg har jobbet med tidligere. Det er vanskelig for meg å gjøre valg. Noen ganger nøler jeg før jeg sier ja. Det er som Michael sier: Hvis du har de rette skuespillerne, er det ikke noe problem.

– Har du feil folk, prøver du om og om igjen, og det vil ikke fungere. Av og til er det vanskelig å bestemme seg, som med førstegangsregissører. Du må være kreative i dine valg. Noen ganger er det enkelt, andre ganger vanskelig. Men det er en spennende del av det jeg gjør, sier Huppert.

Regissør Michael Haneke og skuespiller Isabelle Huppert på den røde løperen i Cannes. (Foto: AFP PHOTO / LOIC VENANCE)
Regissør Michael Haneke og skuespiller Isabelle Huppert på den røde løperen i Cannes. (Foto: AFP PHOTO / LOIC VENANCE)
Har ingen moralske skrupler

Isabelle Huppert debuterte som skuespiller allerede i 1971, men ble internasjonalt kjent først etter Michael Ciminos Heaven’s Gate i 1980, filmen som gikk over alle budsjetter og knakk filmselskapet United Artists. Siden har vi sett henne i filmer som Madame Bovary, Pianolærerinnen, I Heart Huckabees, Amour, Louder Than Bombs og Dagen i morgen. Tidligere i år var hun Oscar-nominert for hovedrollen i Paul Verhoevens Elle, som kanskje var hennes beste rollevalg på lenge.

– Jeg har ingen moralske skrupler når jeg velger, det handler mer om jeg føler en relasjon til figuren. Det er som å få en visjon. Den er ikke helt klar, men er den ikke der, er det vanskelig for meg å gjøre noe. Jeg må visualisere meg selv i figuren. Jeg har hatt vansker før, og ligget våken om nettene og lurt på hva jeg skal gjøre. Men når jeg har bestemt meg, vet jeg som regel at jeg har gjort et godt valg.

I Happy End spiller hun en mor og forretningskvinne i Calais som lukker øynene for både familiens problemer og regionens utfordringer og later som at alt er bra.

– Det er veldig lite å like ved kvinnen jeg spiller. Hun kan verken likes eller mislikes, hun står bare fast. Jeg føler ingen sentimentalitet for henne. I de fleste av mine filmer er veien til å like figurene lang og vanskelig, men på en måte er det alltid noe som redder dem. I Happy End prøver hun å gjøre noe for sin sønn. Men det er noe som ikke kan forsones mellom dem. Hun prøver å være hyggelig, men det er noe veldig vanskelig med situasjonen.

Michèle (Isabelle Huppert) og katten Marty i "Elle". (Foto: United International Pictures)
Michèle (Isabelle Huppert) og katten Marty i “Elle”. (Foto: United International Pictures)
Rører ved folks samvittighet

Michael Haneke bruker flyktninger og migranters tydelig tilstedeværelse i Calais som et slags bakteppe for handlingen i Happy End. Man ser afrikanere i bakgrunnen som familien egentlig ikke enser.

– Han rører ved folks samvittighet. Jeg liker at han ikke viser tegn til mykhet eller sentimentalitet. Hans store talent er at han tvinger deg til å se virkeligheten. Med ham glemmer du alt om fiksjon og figurer. Men det er en film, ellers ville det vært en dokumentar.

– Michael Haneke formidler et sterkt budskap i denne filmen. Kanskje var det derfor han valgte å lage denne filmen, for å gjøre noe. Du kan si at du ikke er klar over realitetene, men de forandrer seg ikke. Det er fryktelig, men hva kan vi gjøre? Vi kan ikke bli vante til tanken på at folk kommer over i båter fra farlige land for å tjene til livets opphold. Man kan reagere på det, men jeg har ingen løsning.

– Vi kjenner alle til problemet. I Paris har vi et stort område med migranter som mange kjører forbi hver dag. Jeg vil ikke si at ingen bryr seg, men at man bryr seg er en ting å si. Hva kan vi gjøre med det, er noe annet. Figurene i Michael Hanekes film bryr seg ikke fordi de ikke en gang vet om det. Det er en øyeblikksbilde av en familie som er både blinde og døve.

– Filmen heter altså Happy End, men blir det en lykkelig slutt for denne familien?

– Hva tror du?

– Jeg er ikke sikker.

– Det er ikke jeg, heller. Det er åpent for diskusjon, sier Isabelle Huppert.

Happy End vises i hovedkonkurransen i Cannes, og får norgespremiere 25. desember.

Hei! Les dette før du skriver en kommentar:
Vi vil gjerne ha engasjerte debattanter og setter pris på konstruktive bidrag til samtalen. Det er lov å være kritisk eller uenig, men hold deg til tema og vær saklig i dine begrunnelser (husk at det er lett å bli misforstått). Personangrep og trakassering er ikke greit - slike innlegg blir slettet. Vi vil også gjerne at du bruker ditt fulle navn når du kommenterer. Takk for dine bidrag, hilsen oss i P3 Filmpolitiet.