Filmfestivalen i Cannes (NRK): – Jeg bestemte meg ikke for å bli regissør, jeg fant ut at jeg måtte lage en film, som er litt annerledes, sier Vanessa Redgrave til NRK i Cannes.
Den 80 år gamle skuespilleren gjør sin regidebut med Sea Sorrow, som har spesialvisninger utenfor festivalens konkurranseprogram. Dette er et dokumentarisk essay der hun utforsker den historiske konteksten til den pågående flyktning- og migrasjonskrisen i Europa, og har dermed en lignende tematikk som flere av spillefilmene som vises i Cannes.
– Jeg kan bare si at jeg åpenbart er engasjert og har vært det hele livet. Det startet med å samle inn penger for sjømenn på skip som forsøkte å frakte matvarer trygt til England under krigen. Jeg hadde disse tankene, som barn har overalt: hva kan jeg gjøre for å hjelpe? De kunne bli drept mens de forsøkte å frakte mat til folk og redde liv.
– Jeg ville også redde liv. Jeg sier ikke at jeg har gjort det hele livet, men det er det jeg har forsøkt å gjøre, og noen ganger har jeg gått nye veier, sier Redgrave, som altså har brukt film som metode denne gangen.
LES: Russisk suksess i Cannes med Loveless
Kaller seg forkjemper
Skuespilleren er kjent fra en rekke roller i filmer som for eksempel Blow-Up, Mord på Orientekspressen, Tilbake til Howard’s End, Mission: Impossible og Foxcatcher. Ved siden av sin lange karriere i film, tv og teater har hun også lenge jobbet for å hjelpe mennesker i nød, men hun kaller seg ikke aktivist.
– Jeg kaller meg mer en forkjemper. Jeg kalles også en ambassadør, for jeg er en spesialambassadør for Unicef, men det slår meg at det høres ut som om jeg forsøker å fremstå som mer spesiell. Jeg har aldri i livet følt for å være spesiell.
– Jeg ville bare føle meg som en vidunderlig britisk skuespillerinne som ingen av dere har hørt om, Dame Edith Evans, men i sin tid var hun en av de mest respekterte skuespillerinnene. Hun gjorde ikke store filmer, det var før den tiden. Hun sa til meg at hun følte at folk som har et talent er de som er normale. Mitt talent er skuespill. De som trenger hjelp til å bli normale, er alle de andre, altså geniene! Det er en annen måte å tenke på og jeg elsket det. Derfor prøver jeg å unngå å bli utpekt som spesiell. Uansett, hold kjeft, Vanessa, sier Vanessa Redgrave med et smil.
LES: Skandalevisning i Cannes – Okja måtte stoppes.
– Hvem trenger å se filmen du har laget?
– Jeg synes alle trenger å se den. Jeg håper så mange som mulig gjør det. Jeg svarer deg så direkte som mulig, fordi jeg hater når noen ikke svarer på spørsmål, spesielt i Storbritannia, der vi har en statsminister som ikke svarer på noen spørsmål i det hele tatt. Jeg håper det at vi er valgt ut til Cannes vil være til stor hjelp, at flere får se den, at vi sitter her ved dette bordet og snakker om den. Ingenting av det jeg sier vil komme til å overbevise deg om noe som helst, men du har sett filmen og ønsker kanskje å si til noen andre at de burde se den, sier Redgrave.
Den debuterende dokumentarfilmregissøren husker godt hva som for alvor fikk henne til å engasjere seg for å hjelpe vår tids flyktninger og migranter, som Sea Sorrow er et resultat av.
– Jeg leser fremdeles mye aviser og så bildet av Alan Kurdî, den lille kroppen som lå på stranda. Mens jeg forsøkte å finne historien bak denne gutten, takket være journalister som visste hva som foregikk, og takket være en venn som krysset den samme strekningen på en ferje, tenkte jeg «hva er det som skjer»? Herregud, den lille familien satte seg i en liten plastbåt. De burde ha fått gratisbilletter til å komme seg på ferja, sier Redgrave og banker i bordet.
– Jeg er veldig enkel til sinns, eller hva du vil kalle det, men hvem er ansvarlige for deres død? De som nektet å gi dem billetter. Og hvem nekter å gi dem billetter? Europeiske regjeringer!
LES: Marion Cotillard: – Jeg har en liste over de jeg ikke liker
Siterer Shakespeare
Med Sea Sorrow har Vanessa Redgrave laget en forholdsvis enkel dokumentarfilm, der innholdet er sterkt nok i seg selv til å vekke oppsikt. Scener av blant annet båtflyktninger som reddes i Stillehavet og opptak fra den store leiren kalt «Jungelen» i Calais, før den ble revet, serveres uten spesielle formgrep eller virkemidler, annet enn dette:
Skuespillere som blant andre Emma Thompson og Ralph Fiennes fremfører Shakespeare-tekster som på finurlig vis speiler vår tids migrasjonsproblematikk.
– Han var en vidunderlig forfatter, var han ikke? Jeg spilte Prospero (i Stormen, red. anm.) og har historien i meg. Ikke våg å be meg sitere noe av det, men fordi jeg spilte Prospero har jeg ikke glemt hva den scenen betød og hva den fremdeles betyr for meg i dag. Shakespeare må ha kjent en familie som prøvde å flykte, og kjente sannsynligvis noen som druknet, fordi Tolvte natt begynner med en storm og sjømenn som roper «Gud, hjelp oss».
– Jeg føler at når Shakespeare skriver, kjenner han situasjonen, han har ikke funnet den opp. Prospero og hans tre år gamle datter, Miranda, ble deportert. Europeiske regjeringer inngikk en avtale om deportasjoner i mars 2016. Det gjør meg flau, fordi dette ble gjort i 1930- og 1940-årene. Det var en forbrytelse å inngå denne avtalen, men de gjorde det. De må ha visst at det menneskerettslig var komplett ulovlig, tordner Vanessa Redgrave.
Sea Sorrow vises utenfor konkurranse under filmfestivalen i Cannes. Det er ikke kjent per i dag om den skal vises på kino eller TV i Norge.