Master of None fortsetter å være en av mine favorittserier i sin 2. sesong.
Serieskaper (sammen med Alan Yang) og hovedrolleinnehaver Aziz Ansari klarer igjen å øse ut gjenkjennelige og personlige livsanskuelser, og han treffer innmari godt med sin ærlige og finstemte blanding av komedie og drama.
Hver episode har sin egenart som dyrkes fullt og helt. Det gjør at kvaliteten svinger litt, men på sitt beste er dette seriekunst og forfriskende nybrottsarbeid i både tema og stil.
ANMELDELSE: Master of None S01 – Mesterlig av Aziz Ansari
Gjenkjennelig og troverdig
Med Dev (Aziz Ansari) i sentrum, fortsetter vi å utforske livet og utfordringene som møter single mennesker i starten av 30-årene.
Det byr på mange gjenkjennelige situasjoner, som en hel episode viet til å vise fram likheter og variasjoner av førstedaten etter en match på dateappen. Og dilemmaet når en jobb du egentlig ikke liker er kjempesnill mot deg, og disker opp med et helt fantastisk tilbud du egentlig vil si nei til. Alt med komediens poengterte observasjonshumor svøpet i dramaseriens menneskelige alvor.
INTERVJU: Aziz Ansari tar et oppgjør med Hollywoods stereotypier i Master of None
Ansari fortsetter også å utforske fordommer og stereotypier, og serien gir stemmer til de som ofte ikke får være seg selv på TV-skjermen. Det er ikke med den samme brodden og den direkte kritikken som kom fram i deler av første sesong. Men dette er en naturlig utvikling av prosjektet, hvor Ansari fortsetter å vise fram en verden som er mer lik den han faktisk lever i, enn den Hollywood tror at publikum foretrekker.
Disse sidene ved serien kommer aller best fram i episodene hvor det virkelig dykkes ned i en bestemt tematikk. Ved å for eksempel vie en hel episode til hvordan lesbiske Denise (Lena Waithe) som gradvis inkluderer familie og venner i sin legning gjennom en rekke Thanksgiving-middager, fra barndommen og fram til i dag. Det er et hjertevarmt og smart fortalt familiedrama som godt kunne stått som en egen glimrende kortfilm.
Det tålmodige skråblikket
Det er lett å la tankene gå til en filmskaper som Jim Jarmusch (Dead Man, Down By Law, Broken Flowers) når en ser på Aziz Ansaris prosjekt.
Jarmusch har i sin vidstrakte filmografi ofte vært på utkikk etter hva som skjer når mennesker med ulik bakgrunn og ulikt språk kommer sammen. Og han utforsker med et tålmodig skråblikk den menneskeligheten, forståelsen og de forviklingene som ligger i slike møter.
Mye av det samme er det Ansari gjør i denne sesongen. Han behersker også det tålmodige skråblikket, og tar seg tid til å vise fram det punktet hvor kommunikasjonen lugger litt. Enten det er språkforskjeller mellom engelsk og italiensk, afrikanske drosjesjåfører som misforstår New Yorks nattklubbkoder eller hvor viktig det kan være å lyve for sin familie om hvor lite religiøst en egentlig lever.
Serien er ikke uten svakheter. Det er ikke alle episodene som treffer like godt i sine ambisiøse prosjekt. Ikke alle skuespillerne klarer å beherske seriens finstemte dynamikk i komediens alvor. Og det er en matrelatert handlingstråd fra Devs karriere som blir litt tynn og corny til tider.
Men Master of None fortsetter å imponere både som underholdning og som håndverk. Aziz Ansari bærer dette fiksjonsuniverset stødig på sine skuldre. Sidegalleriet, med skuespillere som Eric Wareheim, Bobby Cannavale og Alessandra Mastronardi, bidrar til følelsen av godt selskap. Alt fra Italia til New York, fra kostymer til koloritter, er en oppvisning i stil og smarte referanser. Og selv om jeg ikke er noen foodie, så blir jeg fascinert av seriens gjennomgående fokus på tilbereding og nyting av god mat og drikke.
Med sine 10 små episoder er dette en serie som gjerne kan inntas som ett langt måltid. Så for å låne fra seriens italienske åpning, buon appetito!
Master of None har premiere på Netflix fredag 12. mai.
