Min arabiske vår er en stillferdig og fornøyelig film om en ung manns opprør mot avgjørelsene som blir tatt på hans vegne.
Hovedrolleinnehaver Majd Mastoura bærer filmen i rollen som den sosialt overkjørte Hedi, som finner sin personlige frihet når han kommer seg bort fra en morsdominert og ferdigbestemt verden.
Det er en bittersøt reise gjennom et Tunisia hvor etterdønningene av Jasminrevolusjonen i 2011 fremdeles sitter i lufta.
En handelsreisende skifter kurs
Hedi (Majd Mastoura) har en solid jobb som bilselger og skal snart gifte seg. Men hans kommende kone er det mor som har valgt, hjemme er det mor som bestemmer og i en bilbransje i nedgang er Hedi en yndet hakkekylling for en usympatiske sjef.
Men denne tilsynelatende tiltaksløsheten endrer seg da han blir sendt på en håpløs tur for å selge biler i feriebyen Mahdia. Her treffer han Rym (Rym Ben Messaoud) som jobber på hotellet, og de to finner en tone som åpner opp nye perspektiver og framtidsutsikter for de begge.
Majd Mastoura vant sølvbjørnen på Berlinarlen i 2016 for sin hovedrolle, og Hedi er en figur som foldes ut på nydelig vis etter hvert som den innesluttede 25-åringen blomstrer til liv.
Både som arbeidstaker, som sønn, som elsker og som sviker klarer Mastoura og gi en troverdig og poengtert prestasjon som viser en mann som hele tiden er en outsider, men likevel finner tilhørighet i alle sosiale settinger.
En smak av amerikansk indiefilm
Filmen har noen unødvendige klipp hvor både motivene og rytmen gjør lite for vår forståelse av scenene. Men de er få og til liten sjenanse for en gjennomført estetikk som smaker mye av hverdagsrealisme.
Regissør Mohamed Ben Attia spillefilmdebuterer her med en film, som med sin handelsreisende og hotellboende hovedperson, har flere likheter med filmskapere og stemninger fra den amerikanske indiefilmsjangeren. Her er det en underspilt tristesse som klarer å løfte fram både det komiske og det fortvilte i situasjonene vi mennesker skaper for oss selv.
Min arabiske vår er også en rik film med flere lag. Dette er et karakterdrama hvor kameraet ligger tett på hovedpersonene. Men i utkanten av bildeutsnittene har Ben Attia plassert en større historie. Der ser vi glimt av sosial urettferdighet, strenge tradisjoner og økonomiske utfordringer som gir dybde og klangbunn til en film med stort tolkningsrom i spennet mellom stat, familie og personlig frihet.
