Orange Is the New Black skrur opp aggresjonen og alvoret, men beholder humøret i en knallgod femtesesong.
Serien har gjennom sine fire første sesonger på forbilledlig vis klart å rullere på sine hovedpersoner og har nå utviklet et av de aller beste rollegalleriene blant de amerikanske prestisjeseriene.
Det politiske budskapet om fangers menneskerettigheter er tydeligere enn noen gang. Det smaker litt The Wire av måten Orange Is the New Black nå virkelig tar på seg oppgaven å vise oss de sammenhengene som journalistikken ofte ikke makter å få frem. Serieskaper Jenji Kohan setter sammen et komplekst, rikt og grelt samfunnsbilde bygd opp av personlige og ektefølte historier. Hun klarer å vise fram hvordan både innsatte og ansatte blir maktesløse i et system styrt av forretningslogikk, fordommer og feighet.
ANMELDELSE: Orange Is the New Black S04 – Netflix beste for bingewatching
*SPOILERADVARSEL – HERFRA KOMMER DET NOEN AVSLØRINGER FRA SESONG 4*
Et rørende opprør
Det er de dramatiske hendelsene fra slutten av sesong 4 som dirrer i luften når vi vender tilbake til Litchfield. Drapet på en av fangene, og tilgangen på et skytevåpen, eskalerer en allerede anspent situasjon til et fullblods fengeslsopprør.
Dynamikken inne i fengselet endres totalt, og dette er en sesong hvor både fangenes og fengselsvesenets verste sider flerrer opp. På et bakteppe av sorg, frykt, vold og frustrasjon klarer serien likevel på mesterlig vis å kombinere samfunnsbrodd og sinne med humor og massevis av medmenneskelighet – uten at det truer fiksjonstroverdigheten.
Det er noen av handlingstrådene som ikke fungerer like godt. Og det er ikke alle rollefigurene som er bygd for spennet mellom komedie og blodig alvor. Men det blir aldri verre enn smårufs her og der. Som helhet er dette Orange Is the New Black på sitt beste.
Samfunnskritikken har hele tiden strømmet under overflaten i serien, men denne gangen vil Jenji Kohan mer enn å peke på hvor feilene ligger. Når opprøret fokuserer energien mot all uretten som utføres fordi det er tolkede regler og ikke rettferdighet og moral som avgjør hvem som straffes her i verden, så fosskoker de kritiske poengene til overflaten. De ropes ut til TV-publikummet.
ANMELDELSE: House of Cards S05 – Tidvis søvndyssende kjedelig
Et av de beste rollegalleriene på TV
Gjennom å trekke fram ulike hovedpersoner og aldri glemme gamle venner, så har OITNB et av de sterkeste rollegalleriene som er å finne på TV-skjermen i 2017.
Og det er ikke bare velspilt og fengende. Serien har også en helt unik sammensetting til å være et amerikansk prestisjedrama. Med så mange kvinnelige hovedpersoner i front får vi rollefigurer, relasjoner, perspektiver og dialoger som nesten ikke eksisterer ellers på TV. I en skjermverden hvor den hvite mannen dominerer som normalen i både forgrunn og fokus, er det nødvendig med serier som lar noen andre styre samtalen.
Og det blir noen fantastisk fine samtaler og møter. Vi som elsker Crazy Eyes (Uzo Aduba) og Nicky (Natasha Lyonne) får dosen vår, men det er andre som får lede showet denne gangen. Spesielt Maria Ruiz (Jessica Pimentel) og Taystee Jefferson (Danielle Brooks) kommer godt under huden på meg i rollefigurer som skinner i møte med massive utfordringer.
Menneskeligheten fortsetter å boble ut av Litchfield. Dette er en serie som virkelig kan å benytte seg av alle de ulike referansene og personlighetstrekkene en kan dyrke fram når en samler kvinner fra USAs mange kulturer og samfunnslag i en trykkoker. Så for dem som er glad i smarte replikker, idiotiske rusmidler, brutale talentshow, rettferdighetskjempende medmennesker og illeluktende straffemetoder – dette fengselsopprøret anbefales.
Orange Is the New Black S05 har premiere på Netflix fredag 9. juni. Anmeldelsen er basert på alle 13 episodene.
