Richard Storken er en dataanimert familiefilm med sprudlende rollefigurer og fargevakre bilder.
Filmen, som har tyske regissører, men norsk hovedprodusent, har mange kvaliteter som vil treffe godt hos både liten og stor.
Handlingen er ganske tradisjonell og følger en typisk «underdog på reise»-historie. Men med et overskudd av kreative ideer, vittige replikker og ikke minst noen herlige skurker, så blir dette en fartsfylt og festlig filmopplevelse.
ANMELDELSE: Guardians of the Galaxy Vol. 2 – Levedyktig univers
(Foto: Euforia film/ Den siste skilling)
Outsidere på reisefot
Den foreldreløse spurven Richard (Oskar Fjeldstad-Bergheim) har vokst opp hos en snill storkefamilie, og han er overbevist om at han er en av dem. Men når storkene må fly til Afrika, må sannheten fram – han er en spurv, og spurver kan ikke fly over havet.
Det er en beskjed Richard nekter å ta inn over seg, og han er fast bestemt på å vise verden at han er en ekte stork som kan komme seg til Afrika på egen hånd.
ANMELDELSE: The Boss Baby – Morsom babyhumor som fort blir gammel
Det blir en turbulent reise gjennom Europa hvor farene på veien, og hjelperne Richard møter, står for underholdningen. Sammen med den storvokste pygméugla Olga (Haddy N’jie), hennes fantasivenn Oleg og den diskogale sangfuglen Kiki (Bjarte Hjelmeland) utgjør spurven et reisefølge av ensomme drømmere som ikke helt har funnet sin plass her i livet.
Tematisk får filmen tydelig fram den sårheten en føler når en ikke passer inn. Og med både humor og en solid porsjon hjertevarme blir reisen etter hvert en sjarmøretappe for annerledeshet og usannsynlige vennskap.
En vakker roadtrip
Filmskaperne Toby Genkel og Reza Memari har klart å treffe eventyrfølelsen i Richard Storken. Emosjonelt når ikke filmen den punkteringskraften i det triste og vonde som de beste animerte familiefilmene fra Disney (Pixar) og DreamWorks klarer. Men den har sine styrker i vakre landskapsskildringer og rike bakhistorier. Og filmen høster kul friskhet ved å flette inn «roadtrip»-sjangerens tradisjonelle motiver med veikroer og sentralstasjoner.
De norske stemmene bidrar også i stor grad til å gjøre dette til helstøpt familieunderholdning. Unge Oskar Fjeldstad-Bergheim har allerede rukket å bli en erfaren stemmeskuespiller, og gir troverdighet og sjarm til Richard. Og så er det jo en fest å høre Bjarte Hjelmeland dryle på i rollen som divaundulat med en fasade av is, men en skyldfølelse av gull.
For meg blir det et par fuglerelaterte ordspill for mye. Og et lydirriterende og slitsomt poeng med internettduer som er hekta på tilkobling, er ikke min humor. Men det blir aldri overdose. Og her er det nok av smarte referanser – fra Wam & Vennerød til italienske mafiakråker – til at alle med sans for animerte eventyr vil kose seg i kinomørket.
