Det som starter som en ganske troverdig skildring av en familie i sorg, utvikler seg brått til å bli et surrealistisk stykke kristen propaganda.
The Shack er en film på to timer og tolv minutter som er to timer for lang.
Mørk tematikk
Familiefaren Mack opplever det verste en far kan oppleve, da hans vesle datter Missy blir kidnappet og drept av en seriemorder.
Han er i dyp sorg, og midt oppi en åndelig krise, da en mystisk lapp dukker opp i postkassen hans. Avsenderen av lappen er ingen ringere enn Gud.
Filmen forteller historien om en mann i sorg som tilbringer en helg i ei hytte i skogen, sammen med Gud, Jesus og Den Hellige Ånd. Men det som tilsynelatende er ment å være et alvorlig oppgjør med sorg, framstår kun som et langt, påtrengende og smakløst forsøk på å fortelle publikum hvor flott Gud er.
Liker starten
Starten av filmen klarer å holde på interessen min, og til tross for noe endimensjonale figurer og en forbløffende generisk visuell stil, så liker jeg faktisk de mer jordnære, mellommenneskelige sekvensene i filmen.
Alt som ligner på jordnærhet er imidlertid over etter et kvarter, og før man vet ordet av det ser man en scene hvor Mack og Jesus løper om kapp over en innsjø.
Det finnes også forsøk på humor, men ikke spesielt vellykket. De aller fleste av disse forsøkene baserer seg på at Mack bruker et uttrykk som «Herregud!», hvorpå Gud svarer «Ja?».
Vanskelige spørsmål, diffuse svar
Filmen fortoner seg som en lett, pinlig forenklet innføring i Guds tankegang. Premisset er at Mack, spilt av Sam Worthington, stiller vanskelige spørsmål, som Gud svarer på. Svarene er ofte av den utydelige sorten.
Spørsmålet «Hvorfor lot du datteren min dø? » besvares for eksempel med et noe tvetydig resonnement om at Missy har det bedre i himmelen og at seriemordere også er mennesker.
I retrospekt sitter jeg igjen med inntrykket av at Missys død kun skjer for å gi publikum noe å føle. For meg framstår det hele som en usympatisk og smakløs behandling av et følsomt tema.
Om det er ment slik, vet jeg ikke. Men at jeg oppfatter det slik er nok til at det kaster en mørk skygge over hele filmopplevelsen.
At filmen er en lang, manipulativ og kjedelig suppe av lettspiselig kvasifilosofi, corny dialog og alt for klissete kristenrock, hjelper heller ikke.
Jeg føler at filmen prøver å dra tårene ut av fjeset mitt, samtidig som den prøver å frelse meg. Den får dessverre ikke til noen av delene.
