Det er noe tidløst sjarmerende ved å kappe kroppsdeler av onde androider mens man roper sporadiske ukvemsord til en tv-skjerm.
Det Dark Souls-inspirerte science fiction-rollespillet The Surge er en utfordrende og stort sett underholdende opplevelse.
Spillet mangler likevel nok til at det hevder seg helt i det øverste sjiktet.
Sterk action, svak historie
Historien i The Surge kan oppsummeres slik: I en allerede dystopisk fremtid går noen vitenskapsgreier galt, og nå har alt og alle lyst til å drepe deg. Hverken du eller protagonisten aner hva som foregår, og sammen må dere kjempe dere gjennom et stort og fiendebefengt industriområde på leting etter svar.
Letingen etter svar blir raskt erstattet med febrilsk leting etter snarveier tilbake til basen min, slik at jeg kan oppgradere figuren min før jeg dør og mister alle oppsamlede midler.
For selv om det ikke er en spesielt gripende fortelling man blir kastet inn i, blir man fort introdusert for spillets fremste appell: brutal kvesting av fiender.
Godt kampsystem
Kampsystemet er enkelt nok til å forstå det med en gang, samtidig nyansert nok til at det tar tid å mestre – en oppskrift jeg er tilhenger av.
I kamp kan man fokusere på spesifikke kroppsdeler. Om man får øye på en svakhet i motstanderens rustning, kan dette være lurt å sikte på. Ved hjelp av spesialangrep kan man hogge av kroppsdeler i tøff og brutal bullet-time.
Ved å drepe fiender mottar man «tech-scrap» – valutaen som brukes til å oppgradere figuren sin. Mengden tech-scrap man får blir gradvis større for hver fiende man dreper. Man kan når som helst vende tilbake til basen sin og lagre det man har spart opp i «banken», men da nullstilles denne bonusordningen neste gang man begir seg ut på eventyr.
Man står derfor alltid overfor dilemmaet «skal jeg være smart og lagre det jeg har spart opp til nå, eller skal jeg driste meg til å fortsette en stund til og sannsynligvis dø?» Dette skaper en konstant spenning i spillopplevelsen.
Selvforakt og prestasjonsfølelse
Om man lykkes med å kappe av en bit av motstanderens rustning kan man ta den på seg, eller bruke den til å oppgradere sin egen. Våpnene man finner kan også oppgraderes, og jo mer man bruker en type våpen, desto mer effektive er de.
Jeg synes oppgraderingssystemet er morsomt i starten, men det stagnerer dessverre litt etter hvert. Utvalget av rustninger er ikke så stort som jeg kunne tenke meg, og jeg endte opp med å bruke det samme våpenet gjennom store deler av spillet.
Fiendene er ikke veldig varierte, men det er til gjengjeld jævlig mange av dem. Og selv om hver enkelt fiende isolert sett ikke er veldig vanskelig å bekjempe, fant spillet alltids en eller annen provoserende måte å drepe meg på.
I løpet av The Surge støter man på et knippe boss-kamper. Disse var for min del intenst frustrerende opplevelser. Som mye annet her i livet, er ikke disse kampene spesielt vanskelige når man først har forstått hva man må gjøre. Jeg brukte imidlertid mye lengre tid enn jeg liker å innrømme på å knekke disse kodene, noe som ofte resulterte i en spekulativ coctail av følelsesmessig utmattelse, hat og selvforakt.
Det er noe terapeutisk over et spill som ikke syr puter under armene mine. Jeg stod fast titt og ofte og følte meg aldri trygg, men prestasjonsfølelsen overskygger heldigvis frustrasjonsnivået til syvende og sist.
Tøft men repeterende
The Surge når etter hvert et punkt hvor det føles litt repeterende. Man bekjemper stort sett de samme fiendene på samme måte. Selv om slossingen hele tiden er tøff, blir det litt rutinepreget underveis.
Når slossingen slutter å være like interessant, skinner mangelen på en fengslende historie mer igjennom også. Det føles som man aldri får den helt store belønningen for strevet bortsett fra sporadiske bølger av ren prestasjonsfølelse.
Mitt endelige inntrykk av The Surge er at det et solid og utfordrende action-spill, som mangler litt personlighet for å nå helt opp.
