Twin Peaks: The Return er ikke en serie for alle, men mange vil nok elske den. Det smaker nemlig veldig av David Lynch i starten av den tredje sesongen.
Stedene, rollefigurene, glimtet i øyet og den unike stemningen fra den gamle kultserien er på plass, men Lynch er sparsom med det kjente og kjære, og sender publikum raskt ut i ukjent farvann. Det er først og fremst de gåtefulle delene av Twin Peaks-universet som utforskes og utvides i de første episodene.
Og her høster Lynch mye fra eget arbeid. Den særegne regissøren (som har regien på alle av sesongens 18 episoder) har skapt mye siden han lagde Twin Peaks sammen med Mark Frost i 1990, og han tar med seg flere av sine audiovisuelle signaturer, som han utviklet i filmer som Lost Highway og Mulholland Drive, inn i den nye sesongen.
ANMELDELSE: Terningkast 6 til Twin Peaks – definitive gold box edition, S01 og S02
En del nostalgi, mye nytt
Det har gått 25 år, men mye er fremdeles som det var i Twin Peaks. Sheriffkontoret har beholdt sine ansatte, The Great Northern er fremdeles under ledelse av Benjamin Horne (Richard Beymer) og det er fremdeles melankolsk livemusikk på den lokale baren.
Vi får ikke henge så mye på disse stedene i starten, men gjensynene er umiddelbare, og tar oss effektivt inn i det velkjente fiksjonsuniverset.
ANMELDELSE: Fargo S03 – Hver scene er en nytelse
Men Lynch og Frost har utvidet både geografien og dimensjonene. Vi besøker flere byer, blir kjent med en rekke nye rollefigurer og blir ført videre inn i gåten som omhandler Dale Cooper (Kyle MacLachlan) og de to hyttene i skogen.
Kontrasten mellom det uskyldige og det særdeles brutale er fremdeles en viktig ingrediens som gjennomsyrer både handling, tematikk og estetikk. Og igjen balanserer serien mellom det symbolske og abstrakte på den ene siden, og en jordnær hverdagslig lunhet på den andre. Det er riktignok mindre tydelig retning på handlingen, og litt mindre kaffe og pai, i starten av sesong 3 enn det var i 1990, men det er naturlig sett ut fra hvor vi havnet på slutten av sesong 2.
ANMELDELSE: The Leftovers S03 – Mesterlig fortalt om sorg, savn og tap
Vil pløye ny mark
Twin Peaks har ikke gjenoppstått for å hylle seg selv. Mark Frost og David Lynch har skrevet et manus som ikke dveler for mye med nostalgien for det som var, de vil lage noe nytt i både form og innhold.
I typisk Lynch-ånd er lydsiden sentral som fortellergrep. Og det legges mye vekt på betydningen av enkeltord, symboler og farger. Det er tidvis krevende å følge med på, men det er et rikt og filmatisk språk som bygger ut seriens mytologi, og som utfordrer publikum til å kontinuerlig tolke, og forsøke å rasjonalisere, det som vises fram.
Det er ikke alle sekvensene som treffer meg like godt. Og spesielt i den mer drømmelogikkbaserte delen av serien, er det noen av de nye visuelle løsningene som framstår unødvendige og utdaterte.
Men etter tre episoder er det vanskelig å vite meningen med alle de ulike trådene. Det er en rastløshet og en kompleksitet over starten av serien som gjør det vanskelig å vite hvor vi skal og hvem som skal følge oss på veien. Og sekvenser som irriterer i starten, kan bli til godbiter når de plasseres i et større bilde.
Jeg er både optimistisk og stort sett begeistret for Twin Peaks: The Return etter 3 episoder. Det eneste jeg kjenner meg sikker på når det gjelder fortsettelsen, er at det kommer til å bli rart. Forhåpentligvis blir det vidunderlig rart.
Twin Peaks har premiere på HBO Nordic mandag 22. mai med de 4 første episodene. Nye episoder kommer hver mandag.
