War Machine forsøker å kaste et lys på surrealismen og hykleriet ved Amerikas rolle i krigen i Afghanistan.
Men det som gjerne vil være et humoristisk skråblikk på krig, er dessverre ikke spesielt humoristisk. Samtidig beveger filmen seg tidvis over i et mer følsomt territorium, som forvirrer mer enn det fenger i kontrast til satireelementene.
Og selv om den fra tid til annen streifer innom interessante tanker, blir helhetsinntrykket en rotete affære. Jeg har lyst til å like den, men får det ikke helt til.
Løst basert på sann historie
I War Machine følger vi historien om den fiktive generalen Glenn McMahon sett gjennom øynene til en Rolling Stone-reporter.
Filmen er løst basert på historien om den virkelige tidligere generalen Stanley McChrystal.
McMahon ankommer Afghanistan for å få en ende på krigen. Med seg har han et team med eksentriske medarbeidere, og sammen må de få en oversikt over situasjonen i det krigsherjede landet. Målet: å få en slutt på krigen. Noe som viser seg å være vanskelig.
Filmen starter friskt, og har klare høydepunkter underveis, men klarer aldri helt å bestemme seg for hva den vil være.
Pitt overbeviser ikke
Brad Pitt har valgt å tolke McMahon som en kryssning mellom en stereotypisk militærmann og Skipper’n. Med et forvridd ansiktsuttrykk, og tilgjort, grumsete stemme, ser vi spor av Pitts tolkning Aldo Raine i Inglorious Basterds, men uten den samme sjarmen.
Pitt viser tidvis sin kapasitet som både komisk og dramatisk skuespiller, men i tiden mellom formtoppene framstår han som kunstig og karikert. Det blir for mye av det gode etter min smak, og er med på å tilføre sluttproduktet en smak av sketsj der det burde smake satire.
Utover i filmen får man et mer uironisk innblikk i McMahons følelsesliv, noe som gjør både skuespillet og rollefiguren mer interessant. Dette følelsesmessige taktomslaget harmonerer likevel ikke helt med resten av filmen.
Mørk komedie i løs forstand
War Machine er en film jeg nesten liker. Mange av enkeltscenene, og for så vidt selve premisset for filmen er i teorien god, men resultatet appellerer ikke til meg.
Det er som om blandingen av dramatikk og satire utjevner hverandre, og ebber ut i noe intetsigende.
Oppriktig komiske sekvenser tidlig i filmen, og et knippe dramatiske scener mot slutten hever opplevelsen noe. Soundtracket er også godt hele veien gjennom.
War Machine framstår til slutt som en mørk komedie i begrepets løseste forstand. For selv om den er ganske mørk noen ganger, og komisk andre ganger, så treffer den aldri de to samtidig.
Når man i tillegg kan si at den i lengre perioder hverken er mørk eller komisk, så blir effekten forsvinnende liten til slutt.
War Machine har premiere på Netflix fredag 26. mai
