Crash Bandicoot har fått seg en makeover. De tre første spillene i den ikoniske spillserien er pusset opp og satt sammen til pakken Crash Bandicoot N. Sane Trilogy.
Jeg tror Crash Bandicoot-fans vil sluke dette rått. De som ikke har det sterkeste forholdet til serien er jeg derimot mer usikker på.
For bortsett fra det ytre er alt som det var i 1996, 1997 og 1998. Det er med andre ord perfekt for nostalgikeren, men kan nok fort bli litt kjedelig og repeterende for et yngre marked.
Visuelt pent og forseggjort
Personlig synes jeg dette var det et gledelig gjensyn. Spillet ser nydelig ut. Spillet tar godt vare på den visuelle arven etter originalen, men tilfører et mer tegnefilm-aktig preg jeg synes kler spillet godt.
Spillbrettene er fargerike og detaljerte, og selv om man ikke får lov til å gå utenfor korridorene spillet dikterer, er det mye fint å se på veien.
Enkelte av spillbrettene er imidlertid perverst vanskelige. Dette er selvsagt forferdelig irriterende i øyeblikket, men i retrospekt setter jeg pris på dette også. Man skal lide litt for hyggen, spør du meg.
Jeg møtte ingen irriterende tekniske problemer, og sitter med inntrykket av at utviklerne har gjort en grundig restaureringsjobb.
Crash begynner å dra på årene
Man kan spille som Crash sin søster Coco i alle spillene, selv om hun styrer nøyaktig likedan som broren sin. Man kan også utfordre deg selv eller en venn i en kamp mot klokka i alle tre spillene.
Bortsett fra dette, og det rent kosmetiske, er det ikke store forskjellene fra originalen.
Dette er jo i og for seg poenget med en remaster, men det gir også en liten bismak. Øynene mine har blitt eldre siden 1996, og med alderen har de også blitt mer erfarne, mer bortskjemte og kanskje litt mer kyniske.
For selv om jeg koser meg sammen med Crash Bandicoot i dag også, skinner alderen hans gjennom.
Lite variasjon
Jeg blir fort oppmerksom på hvor lite variasjon det faktisk er. Mange av spillbrettene er til forveksling like, og Fiendene, hindringene og måten man kan forsere dem på blir også repeterende i lengden.
Kontrollene er også litt upresise. Man føler aldri at man har hundre prosent kontroll på Crash eller Coco. I tillegg er det til tider ekstremt vanskelig å bedømme dybde, noe som ødelegger opplevelsen litt.
Etter hvert går jeg dessverre litt lei. Det var god underholdning i 1996, og et fint gjensyn i dag. Men det blir ikke mer enn et kort gjensyn.
Jeg blir minnet på hvor kule jeg syntes disse spillene var, men jeg klarer ikke å gjenskape den samme spillgleden i dag.
Når det er sagt var jeg heller aldri den aller største Crash Bandicoot-tilhengeren i utgangspunktet. N. Sane Trilogy er derfor heller ikke ment for meg.
En kjærlighetserklæring
Crash Bandicoot N. Sane Trilogy er først og fremst ment for ekte blodfans av serien. Og selv om spillet på en side kun er en kynisk måte å suge penger rett ut av nostalgikjertlene til folk, er det også en forseggjort og ektefølt kjærlighetserklæring til disse menneskene. Det er noe vakkert ved det.
De som ikke har et forhold til originalen i det hele tatt er jeg imidlertid mer usikker på. Jeg har en mistanke om at det skal litt til for å falle hodestups for Crash Bandicoot i 2017.
For å oppsummere: Jeg likte de originale spillene, jeg likte også dette. Elsker du de originale tror jeg du kommer til å elske dette. Og har du ikke spilt de originale bør du prøve og bedømme selv.
