Italienske Drøm Søtt! er en sår historie fortalt i en fragmentert form som tapper filmen for emosjonell kraft.
Regissør Marco Bellocchio (Blood of My Blood) har latt seg inspirere av den selvbiografiske boken til Massimo Gramellini når han forteller om den fremgangsrike journalisten Massimo, som mistet sin mor da han var gutt.
Ved å hoppe mellom ulike årstall og begivenheter får hverken følelser eller rollegalleri tid til å feste seg ordentlig, og det som er en velspilt og vond skildring av livsløgnens klamme tak, rotes til og blir en langdryg og uengasjerende film.
ANMELDELSE: Cézanne & Zola – Verken gripende eller medrivende
Et skrikende savn etter mor
Massimo er en gutt med et lekent og hengivent forhold til sin mor. Hun på sin side svinger veldig i humøret. Dansende og hoppende glad den ene dagen. Ute av stand til å gå av bussen den neste.
Da moren dør, i det Massimo får høre er et plutselig hjerteinfarkt, blir gutten knust. Hans fraværende far forsøker å holde familien sammen, men klarer hverken å nærme seg sin sønn, eller snakke med han om det tragiske dødsfallet.
Vi hopper videre i Massimos liv. I gjennomførte tidskoloritter, med et godt blikk for Italias samfunnsendringer fra 60- til 90-tallet, møter vi både den utagerende gutten, den søkende studenten og den ambisiøse journalisten. I alle settinger ligger tapet av moren som et åpent og ubehandlet sår som påvirker og truer hele hans eksistens.
Men den drevne regissør Marco Bellocchio klarer ikke å bruke dette såret til å gi driv til hverken historien eller Massimos karakterutvikling. Tidshoppene i filmens begynnelse er nok ment å være fiffige, men de verner dårlig om fortellingens hemmeligheter, noe som gjør filmens uttalte avsløringer fri for forløsing.
ANMELDELSE: All Eyez on Me – Skuffende hiphop-portrett
Sløvende fragmentert
Vi ligger tett på huden til Massimo gjennom hele Drøm Søtt!, men vi kommer egentlig aldri under den. Vi er sjeldent lenge nok i kontinuerlig selskap med en av hans versjoner til det.
Frenetiske dansesekvenser, krigsreportasjer i Bosnia, lengselsfulle blikk mot kameratens mor og et stillferdig oppgjør mellom far og sønn. Alle scenene er tydelig nok til at vi skjønner at dette er en mann som slites av sin fortid.
Men de blir bare bare sjablonger på savn og sorg. Vi blir ikke kjent med Massimo. Vi bare ser veldig mye av han. Og den fragmenterte presentasjonen sløver interessen.
Hovedrolleinnehaver Valerio Mastandrea spiller behersket, og leverer flere gode enkeltscener. Men jeg tror ikke på rollefiguren.
Jeg henger ikke med på utviklingen fra den livsglade og trassige gutten, til den grå og forsiktige voksenpersonen – som viser veldig lite av den ambisiøse og verdensvante journalisten han skal være. Og uten troverdighet og innlevelse blir hverken hans personlige tragedie, eller de sentrale tematiske motivene om tap av mor og fundamentale livsløgner, en historie som klarer å gripe meg.
