Jeg er ikke noen ekspert på det kvinnelige wrestling-miljøet i Los Angeles på åttitallet. Autentisiteten til serien GLOW – som er løst basert på en sann historie – skal jeg derfor ikke si alt for mye om.
Autentisitet kan for øvrig også ta seg en bolle, i dette tilfellet.
For takket være en sann maktdemonstrasjon av Alison Brie, et fargerikt fellesskap av biroller og en herlig miks av humor og drama er GLOW en sann fryd av en serie.
Underdoghistorie
Ruth Wilder (Brie) er en ung skuespiller som sliter med å få fart på karrieren. Hun bruker dagene sine på å dra på auditions, for så å klage til bestevenninnen Debbie når hun gang på gang ikke får rollen.
Da alt ser som mørkest ut blir hun tipset om et nytt prosjekt som er på utkikk etter «uvanlige kvinner». Prosjektet viser seg å være wrestlingligaen GLOW – Gorgeous Ladies Of Wrestling.
Med en blanding av desperasjon og innsatsvilje går hun helhjertet inn i det merkelige prosjektet, sammen med en like merkelig samling andre kvinner.
Det er en klassisk underdog-historie satt til en levende og rar verden jeg forelsker meg i umiddelbart.
ANMELDELSE: Orange Is the New Black S05 – Blir bare bedre og bedre
Velspilt og variert
Allison Brie spiller som en gud. Hun er den røde tråden som leder oss gjennom hver episode. Hun er komisk når det trengs, men spiller med en sårbarhet like under overflaten som gir serien en virkelighetstro nerve.
Betty Gilpin briljerer som Ruths bestevenninne, den småpripne eks-såpeoperastjernen Debbie, som også blir medlem av GLOW. Mye av dramatikken i serien er knyttet til det stadig mer kompliserte vennskapet mellom de to, og skuespillerne har en nesten ubehagelig intens kjemi som får dette til å fungere.
Vi møter også et herlig eklektisk bifigurgalleri. Standupkomikeren Marc Maron er født til å spille rollen som den misantropiske regissøren Sam Sylvia. Maron takler lite overraskende det komiske på en strålende måte, men viser også et bredt spekter i de mer seriøse scenene.
Melrose, spilt av Jackie Tohn, fungerer som det allerede komiske kollektivets comic-relief. Ofte blir slike figurer slitsomme, men Tohns karisma gjør at det i GLOW fungerer nøyaktig som det er tiltenkt.
Serien står kanskje i fare for å ha for mange faste biroller. Noen skinner sterkere enn andre, som gjør at enkelte figurer havner mer i skyggen. Det ligger helt på grensen fargerikt fellesskap og fargerikt kaos.
Behagelig underholdning
GLOW byr på forfriskende uredd harselas med såre og alvorlige tema som utroskap, Ku Klux Klan, narkotikamisbruk og kjønnsdiskriminering.
Humoren ligger konstant på lur, og selv om man har sett og hørt enkelte av vitsene og premissene før, både humrer og ler jeg godt gjennom hele sesongen.
Enkelte scener er av den mer tunge dramatiske varianten, men wrestling-bakteppet setter ofte en herlig smak av komikk på selv de mest ubehagelige situasjonene.
Hver episode gjør en god jobb med å drive historien fremover, men serien tar seg likevel tid til å utforske miljøet og bli bedre kjent med figurene. Seriens rolige tempo passer godt med innholdet. Det er behagelig underholdning.
ANMELDELSE: Tutankhamun S01 – Erkebritisk og overfladisk historietime
Ekte mennesker i en uekte verden
Enkelte serier har en tendens til å fri til folks nostalgi i overveldende stor grad. «SE! LEGGVARMERE! SKULDERPUTER! ANDRE ÅTTITALLS-TING! HUSKER DU? HUSK DA, FOR FAEN!»
Men selv om man i GLOW ser noen leggvarmere, lett kokainmisbruk og en og annen treningsmontasje à la Rocky, er det menneskene og historien som er i fokus. Serien tipper hatten til åttitallet på høflig vis, men dveler ikke ved det mer enn nødvendig.
GLOW er historien om en gruppe kvinner som oppdager sin egen utgave av den amerikanske drømmen – evnen til å komme seg opp og fram i verden ved å ta på seg rare klær, lekesloss og spille på publikums frykt for russerne.
Det er en historie om ekte mennesker i wrestlingens uekte verden. En herlig blanding av av komikk, drama, store samfunnsproblemer, små mellommenneskelige problemer og interessante figurer, som jeg inderlig håper får en ny sesong.
Hva serier om kvinnewrestling på åttitallet angår er GLOW helt utvilsomt det beste jeg har sett.
