En film som heter It Comes At Night høres kanskje ut som en billig grøsser fra 1950-tallet. Det dreier seg heldigvis om en tett, liten thriller av nyere dato, med en stadig tiltagende følelse av paranoia som smitter over på publikum.
Filmens historie har kanskje et litt smalere fokus enn man kunne forvente i situasjonen som figurene befinner seg i, men dette er både spennende og klaustrofobisk, mens godt skuespill sørger for å gjøre det klinkende klart hva som står på spill.
Anmeldelse: Fra balkongen er lekende og eksperimentell om livet
En familie på tre, Paul (Joel Edgerton), Sarah (Carmen Ejogo) og deres 17 år gamle sønn Travis (Kelvin Harrison Jr.), har barrikadert seg i et hus i skogen, langt fra folk. Åpningen antyder at en viruslignende trussel dreper mennesker som blir smittet.
Så kommer det en ny familie på flukt til huset, nemlig Will (Christopher Abbott), Kim (Riley Keogh) og deres lille sønn Andrew (Griffin Robert Faulkner). Deres tilstedeværelse letter på stemningen i begynnelsen, men så begynner tegn til mistro og mistenksomhet å melde seg.
Paranoia og usikkerhet
Skuespillet i It Comes At Night er svært solid, med Joel Edgerton som et kraftsenter. Når vi sent i filmen får vite hvilket yrke han hadde før alt brøt sammen, forstår man hvilken forandring figuren må ha gjennomgått. Alle de andre i det lille persongalleriet understøtter paranoiaen og usikkerheten som melder seg i et samfunn i full oppløsning.
Små tegn og kommentarer er nok til å vekke Pauls beskyttelsesinstinkt. Det er åpenbart at hans egen families sikkerhet har førsteprioritet, mens Will har samme innstilling om sin. Karene inntar jegerrollen, mens kvinnene er omsorgspersoner.
Man kan godt tenke seg dette som et sannsynlig scenario i en ekstrem situasjon der liv står på spill. Travis er på mange måter en passiv iakttager, og vi får flere hint om hva dette gjør med et ungt sinn.
Anmeldelse: Grusomme meg 3 byr på småslem humor i familievennlig innpakning
It Comes At Night bare antyder hva smittefaren egentlig består i. Figurene virker nesten merkelig lite opptatt av å diskutere dette. Paul spør på et tidspunkt Will om han vet hva som foregår der ute, men får bare et kort svar om at folk i byen ble syke.
Kanskje er det naturlig at man får et smalt fokus i en slik situasjon, men de virker lite interessert i å finne ut hva som egentlig skjer rundt dem. Dette oppleves som en mangel i historien som manusforfatter og regissør Trey Edward Shults (Krisha) med fordel kunne ha adressert i større grad.
Sjokkerende klimaks
Filmen er godt fotografert, der mørk skog opplyst av søkende lommelykter fremstår som en truende representant for det skumle som lurer der ute. Drew Daniels sitt effektive foto formidler også den klaustrofobiske stemningen i huset på en overbevisende måte, med dyktig bruk av små rom, trange ganger og bratte trapper.
Filmen har et annet interessant formgrep, der widescreen-bildet innsnevres i topp og bunn i noen mareritt-sekvenser, og enda mer mot slutten, når også virkeligheten har blitt et mareritt. Her har leken med bildeformatet en reell funksjon, i motsetning til den siste Transformers-filmen, der det virker helt tilfeldig.
Anmeldelse: Whitney: Can I Be Me er en sørgelig og severdig dokumentarfilm
It Comes At Night beveger seg ubønnhørlig mot et klimaks som kanskje er ventet, men like fullt sjokkerende når det inntreffer. Da har man rukket å bry seg nok om figurene til at deres skjebner gjør inntrykk.
Denne filmen føyer seg inn i rekken av gode, moderne grøssere som for eksempel It Follows, Get Out og The Babadook. Dette er altså en skremmende thriller som engasjerer emosjonelt, selv om noen sentrale spørsmål forblir ubesvarte.
