Britisk aristokrati og italiensk lidenskap. Romantikk og det stikk motsatte.
My Cousin Rachel, basert på Daphne du Mauriers bok med samme navn, vil gjerne servere oss en historie om vanskelig kjærlighet iblandet thrillerelementer.
Men selv om mange av ideene er gode, går det dessverre litt for sakte i svingene til at spenningen varer hele filmen gjennom. En sterk rolleliste, med Rachel Weisz i spissen, gjør likevel sitt for at filmen er verdt å få med seg.
Romantikk og paranoia
Filmen følger Philip, som er oppvokst på en britisk herregård. Han er oppdratt av søskenbarnet Ambrose, som i praksis har fungert som en far. På et tidspunkt blir Ambrose blir syk, og drar til Italia for helsens skyld. Der gifter han seg med Rachel – et halvt britisk, halvt italiensk enigma av en kvinne.
Kort tid etter dør Ambrose. Philip arver herregården, og trekker slutningen om at Rachel på en eller annen måte innblandet i søskenbarnets dødsfall. Men da Rachel noen år etterpå møter opp på døren blir hans raseri umiddelbart erstattet med forelskelse.
My Cousin Rachel utforsker det kompliserte og anspente forholdet mellom de to, og skildrer en stadig mer paranoid hverdag på landsbygda i det victorianske England.
Sliter med å bry meg
Philip fremstår som en naiv, umoden og noe usympatisk gutt som sliter med å leve opp til eksempelet satt av farsfiguren Ambrose. Han snubler seg gjennom filmen høy på kjærlighet og lyst, og gjør alt i sin makt for å overse faresignalene Rachel sender ut.
Jeg sliter litt med å bry meg om Philip, selv om Sam Claflin spiller ham godt. Dette er problematisk for filmopplevelsen.
For mysteriet rundt hvem Rachel egentlig er, hvilket type mel hun har i posen, og hvilke intensjoner hun har overfor Philip er det sentrale i filmen. Men selv om My Cousin Rachel har en gjennomgående uhyggelig tone jeg liker godt, sliter den med å holde nivået oppe hele veien gjennom.
Handlingen er ofte forutsigbar, og beveger seg i overkant sakte fremover i perioder. I tillegg blir det også vanskeligere å være lidenskapelig interessert i eventuelle onde komplott mot Philip, om man allerede har mistet noe av interessen for figuren.
Mesterlig av Weisz
Den fremste grunnen til at spenningen aldri blir helt borte, og for øvrig den aller fremste grunnen til å se filmen, er Rachel Weisz’ portrett av Rachel Ashley. Hun er umulig å ta øynene vekk ifra når hun entrer en scene. Til og med når hun ikke er fysisk tilstede, kan man føle tilstedeværelsen hennes.
Er hun ute etter arven etter Ambrose, eller er hun på en filosofisk søken etter svar? Filmen klarer på herlig irriterende vis å holde dette hemmelig.
Weisz spiller henne med en troverdig godhet og et jordnært lynne, som samtidig har en sensuell og manipulerende undertone som akkurat er tydelig nok til at man ikke kan overse den.
Filmen leker med tanken på hvor kort veien sikkert var mellom stemplene «selvstendig, fritenkende kvinne» og «demonisk, pengegrisk fristerinne» sett med 1800-tallets maskuline brilleglass. Måten Weisz spiller Rachel på gjør selv de mest moderne brilleglass uklare. Å få skillet mellom to polpunkter til å virke som balansering på en knivsegg er intet mindre enn imponerende.
Mye å like, mye å mislike
Skuespillerinnsatsen er sterk hele rollelisten gjennom. Iain Glen spiller med tyngde som Philips fornuftige gudfar, og Holiday Grainger har en stille melankoli over seg i rollen som den forelskede men kronisk oversette Louise.
Jeg liker at selve mysteriet spiller hovedrollen. I filmens beste øyeblikk – når paranoiaen virkelig er til å ta og føle på – er den god underholdning. Men spenningsnivået er dessverre ikke alltid like neglebitende som det kanskje prøver å være, og det virkelig store klimakset uteblir.
Det vanskelige kjærlighetsforholdet mellom Philip og Rachel byr også på mye interessant. Men selv om mange av enkeltscenene er minneverdige, vekker ikke helheten de sterkeste følelsene i meg.
En mesterlig innsats av Rachel Weisz til tross – My Cousin Rachel blir litt for ofte kjedelig til at det blir noe mer enn en helt grei filmopplevelse.
