Tekken 7

De beste slåssespillene gir deg litt juling i virkeligheten også. Etter to dager med intens Tekken 7-spilling har jeg vondt i fingrene, håndleddene, øynene og merkelig nok i det ene låret. Jeg har opplevd sjeleknusende nederlag, følelser som minner om sorg, og enkeltepisoder med intenst raseri.

Til tross for dette har jeg storkost meg mer enn jeg har med noe annet Tekken-spill på tjue år.

Tekken 7 er etter min mening det et Tekken-spill skal være – et slåssespill som både ser kult ut og føles tilfredsstillende, uansett hvor god man egentlig er.

Vanskelig å mestre, kult uansett

Kontrollene er av den sedvanlige Tekken-tradisjonen – hver knapp styrer hvert sitt lem. Man kjenner også igjen mange av animasjonene fra tidligere spill, men likevel føles det friskt og forbedret.

De følsomme kontrollene gir god kontroll over figurene, og det nyanserte kampsystemet er spennende å sette seg inn i. Figurene beveger seg sømløst, og slagene man lander kjennes brutale og tilfredsstillende.

Det er en kjennsgjerning i slåssespillsjangeren at noen foretrekker å febrilsk trykke på helt tilfeldige knapper på kontrolleren, mens andre liker å faktisk vite hva de gjør. Personlig foretrekker jeg sistnevnte, men lever ikke alltid etter læren. Uansett hvilken taktikk du sverger til er Tekken 7 en underholdende affære.

Man får illusjonen av at man er brukbar, uansett hvor elendig man egentlig er. Det er enkelt å få ting til å se veldig kult ut. Det er selvsagt ti ganger kulere å gjøre vanskelige ting, men dette er til gjengjeld ti ganger vanskeligere også.

For en som har et anstrengt forhold til trening som konsept sitter det langt inne å gå inn i treningsmodusen i et spill. Slåssespill som Tekken er og blir unntaket for min del. Hver figur har hundrevis av angrep og kombinasjoner som tar en evighet å mestre, så treningsarenaen er nærmest en nødvendighet om man skal forsøke å komme noen vei.

Også du min sønn Kazuya

Hovedhistorien fortsetter sagaen om en av verdens mest dysfunksjonelle familier. Heihachi Mishima, hans sønn Kazuya og hans barnebarn Jin kjemper om verdensherredømme og er sinte på hverandre. Spøkelser fra Heihachis fortid kommer tilbake for å banke ham opp, og vi får til slutt en slags avslutning på den lange familiefeiden.

En stund fortoner historien seg slik den ofte gjør i slåssespill: «Eksplosjon! Tøff one-liner! Hat! Sint blikk! Daddy issues! Knyttneve! Flere eksplosjoner!». Men etter hvert klarer faktisk historien å levere noe som ligner dybde. Om det er gripende historiefortelling eller nostalgi fra min side som er utslagsgivende vet jeg imidlertid ikke.

Grafikken er litt varierende, noe som spesielt kommer til syne i hovedhistorien. Enkelte ganger er det en fryd for øyet, mens det andre ganger minner mer om Tekken 3.

Hovedhistorien består av lange filmsekvenser med kampsekvenser mellom. Den gjør en god jobb med å holde mindre erfarne spillere i hånda, og gir en slags innføring til det helt elementære innen kampsystemet. Og selv om man blir kastet inn mot slutten av en historie som nå har pågått i over 20 år, gis det nok informasjon til at selv ferske Tekken-spillere vil kunne henge med.

Konkurranseinstinktet lever

De fleste figurene man kan velge mellom er kjente og kjære fjes fra tidligere spill i serien. I tillegg har man et knippe nye figurer å leke seg med. Akuma fra Street Fighter-spillene gjør for eksempel sin Tekken-debut. Han har til og med en sentral rolle i hovedhistorien.

Bortsett fra hovedhistorien har hver figur sin egen lille historie man kan spille gjennom, men disse består egentlig kun av en vanlig slåsskamp med noen tekstsider i forkant.

Den klassiske arkade-modusen er med, og man kan selvfølgelig spille mot venner lokalt.

I «Treasure Battle»-modusen må man gjennom en endeløs rekke kamper, i bytte mot spillpenger og skattekister med utstyr. Man kjemper om bedre premier jo flere kamper man vinner på rad.

I Onlinefunksjonene kan man være med i turneringer, spille for å heve rangeringen sin, eller bare for moro skyld. Jeg har fått passet mitt påskrevet i en rekke provoserende kamper mot folk som er perverst mye bedre enn meg. Det er voldsomt irriterende å tape selvsagt, men det er godt å kjenne at konkurranseinstinktet lever.

Man settes også opp mot spillere med lik rang som en selv, så man kan heldigvis regne med å vinne litt også.

Vold er det beste krydder

Med poengene man tjener i de forskjellige modusene kan man låse opp mengder av bonusmateriale. Er man i det nostalgiske hjørnet kan man låse opp samtlige filmatiske sekvenser fra de tidligere Tekken-spillene. Ellers kan man låse opp utstyr og bekledning til de forskjellige figurene.

Utstyret strekker seg fra det vanvittig tøffe til det komplett surrealistiske. Vil du utstyre Heihachi med badering rundt livet og bordvifte på hodet, så har du muligheten til det.

For oss som ikke har ambisjoner om å havne i verdenstoppen vil det nok kanskje bli litt ensidig i lengden. Både enspiller- og onlinefunksjonene er gode, men de tilbyr ikke stort mer enn heder, ære og en og annen kosmetisk oppgradering.

Etter to dager har jeg låst opp nittitre prosent av PS4-trofeene, oppgradert de figurene jeg liker best, og føler at jeg har sett hva de forskjellige modusene har å tilby. Jeg savner en liten klype med krydder – ett eller annet ekstra insentiv som får meg til å spille videre.

Samtidig trøster jeg meg med tanken på at jeg nå har en ny arena å banke opp vennene mine på. Det er på mange måter det beste krydder.

Til syvende og sist er det vanskelig å si noe annet enn at Tekken 7 er knallgod underholdning. Enten du vil bli best i verden eller om du bare vil få ut litt frustrasjon er dette spillet å anbefale.