Guder og demiguder, magi og våpen, fraksjoner og intriger og en og annen vulkan.
Og du.
Velkommen tilbake til The Elder Scrolls Online.
Velkomment gjensyn
Det er nok fanbasen som er mest spent på denne utgivelsen, så jeg kan fortelle med en gang at her er det mye kjent stoff for den som fikk oppleve The Elder Scrolls: Morrowind (TES III) fra 2002. Vivec, Azura, Seyda Neen – personene og stedene står i kø for å bli «gjenopplevd».
For den som ikke har så mye kjennskap til dette universet: Frykt ikke!
Spillet skal nemlig få med seg helt nye spillere samtidig som det gir utfordringer til hardcore-fansen.
Lave ambisjoner her, altså!
ANMELDELSE: Tekken 7 – En voldelig fryd!
Verdenskatastrofer, intet mindre
The Elder Scrolls Online: Morrowind er satt til ca. 700 år før navnebroren TES III. Vi befinner oss på øya Vvardenfell i Morrowind, som ligger nordøst i verdenen Tamriel.
Øyas kjennetegn er en aktiv vulkan med det originale navnet Red Mountain, og området rundt er variert terreng med giga-sopper og trehus og en og annen lava-pytt. Den gylne, svevende demiguden Vivec beskytter øyas innbyggerne fra vulkanen, men i starten av ESO:M er det trøbbel i paradis, og det er opp til deg å hindre en katastrofe.
Som med andre Elder Scrolls-spill, så er det mye bakgrunnsinformasjon. Det er godt skrevet, men det er mye. Det er litt overveldende å hoppe inn igjen etter noen år borte fra spillet, men så lenge man står over den evige fristelsen til å trykke forbi dialogen i hovedhistorien, så får man med seg mesteparten.
Likevel, nysgjerrigheten driver meg flere ganger bort fra spillet og til Elder Scrolls-wikien for å få svar på spørsmål om historikk og relasjoner.
Da er det litt synd at ikke all denne informasjonen er mulig å hente inne i spillet.
ANMELDELSE:For Honor – Den sterkastes rett
Når alle oppdrag er like viktige
Spillet er ikke en ekstrautgivelse, men et «chapter». Utvikler selv sier at kapittelet fører med seg så mye innhold (anslått 30 timer) at «expansion» ble et for lite ord.
Jeg er for så vidt enig, men selve hovedhistorien er unnagjort på bare noen få timer. Heldigvis er det mange andre som også trenger hjelp i Vvardenfell:
Noen har mistet sekken sin i en fiende-camp. Byens lovløse borgervern trues av en snobbete overklasse. Et magi-ritual i veikanten går ikke helt etter planen. Skumle sub-kulturer blir koblet med høvdingens forsvunne datter.
Mekanismen i mange av disse oppdragene er velkjent – gå inn, trykk på noe eller hent noe, gå ut – men de klarer likevel å engasjere.
Den magiske «oj, der var det noe»-følelsen som kjennetegner The Elder Scrolls: Skyrim er tilbake, og oppdrag som man tilfeldigvis finner viser seg å være mye større enn først antatt.
Det er nesten merkelig hvor engasjert jeg blir i disse sideoppdragene, og jeg mistenker at utviklerne aktivt har gått inn for å fjerne den vanligvis tydelige linja mellom oppdragstypene «hent disse soppene» og «redd en hel by for evig og alltid».
Den gode Elder Scrolls-følelsen
Når mine handlinger har ført til at en ung kvinne er på morderrunde (oops!), så overhører jeg samtaler blant byens NPC-er om hva motivasjonen hennes kan være.
Akkurat her viser spillet hvorfor det bør oppleves. Det føles veldig tilfeldig at jeg får bruddstykket av denne samtalen i det jeg rir forbi, og derfor veldig ekte. Lyddesignet er også godt gjennomført, og spesielt musikken er så rik og vakker og riktig for Tamriel.
Det gjør virkelig at spillet holder det det lover – det føles som et ordentlig Elder Scrolls-spill.
ANMELDELSE: Skyrim – Den virkelige verden er oppskrytt
Ny klasse: Warden
For Morrowind-kapittelet gjennopplivet jeg min magiker fra 2014, men jeg måtte selvfølgelig også prøve den nye klassen Warden.
Kapittelet har ingen nivårestriksjoner, noe som betyr at jeg kunne dra rett til Vvardenfell med min Warden for å starte på hovedhistorien.
Det er en fin løsning for den etterlengtede frihetsfølelsen, men fører samtidig til at spenninga knyttet til å nå et visst nivå ikke er like høy som før.
Warden er den første nye klassen siden hovedspillet ble sluppet i 2014, og er en slags hunter/ranger som har muligheten til å få hjelp av naturen rundt seg.
Klassen virker gjennomtenkt og fungerer godt, mye fordi at ESO-serien ikke begrenser hva slags rolle man kan ha. Man har derfor muligheter og kombinasjoner på tvers av hva vanlige rollespill tillater. Dette åpner for å eksperimentere med forskjellige spillestiler, og etter hvert fikk jeg bortimot perfeksjonert byttene mellom healing og min superduperfarlige angrepsmodus, selv om kampoppsettet mitt var såpass kronglete at venstrehånda fikk bøyd og strukket seg.
Samtidig tok det ikke så lang tid før jeg ville tilbake til magikeren min – kanskje fordi det er hun som er helten i mitt Elder Scrolls Online og ikke Warden?
Solo-spill eller multiplayer-spill?
Vekslingen mellom solo-spillingen fra Elder Scrolls-spillene og samarbeidet i MMORPGer har alltid vært utfordrende for ESO:
Du er helten, men det er ganske mange tusen andre også.
Spillet viderefører delingen av oppdrag og dungeons. Det er litt merkelig å få et oppdrag for å redde verden, for så å se en hel gjeng stå rundt og oppleve det samme som deg.
(Samtidig, hvis verden var truet, ville jeg nok ansatt mer enn én person til å prøve å redde den. Kjekt å ha en backup eller sju.)
I praksis fungerer denne delingen sånn at jeg kunne løpe nedover i et stort underjordisk område, helt ned til bunnen, hente det jeg skulle ha der, og løpe ut igjen – uten å drepe noen.
Det var en liten gruppe spillere som var foran meg hele veien, så det var ingen fiender igjen å drepe når jeg kom.
Praktisk, men kanskje ikke helt det utviklerne så for seg.
Spennende kamper
The Elder Scrolls Online: Morrowind byr på flere PvP- og PvE-utfordringer.
Såkalte «world bosses» er populære, og de nye arenaene er faktisk overraskende engasjerende. Her gjenstår det en del på matchmaking, for ubalanserte lag er normen.
Hvis man er heldig og får et balansert lag, fungerer det godt med «hold punktet», «drep så mange som mulig» eller «fang flagget».
Man spiller tre lag istedenfor to, altså 4v4v4, noe som vil si at når jeg har full oversikt over fiendelaget og skal til å kaste en lyn-magi deres vei, så kommer det plutselig noen snikende bak meg og stikker dolken i meg.
Tredelingen fører til noen høylytte utrop, men også til ganske spennende kamper.
Vil tilbake – igjen og igjen og igjen
Med Elder Scrolls Online: Morrowind får ESO-universet et innholdsrikt tillegg.
Jeg sitter igjen med en følelse av at mange av grepene i ESO:M er gjennomført mest med tanke på nye spillere. Samtidig er den udefinerbare godfølelsen tilbake, og trass noen problemstillinger som kan virke avskrekkende for den harde kjernen av fans, så klarer spillet å ha åpenheten fra solo-spillene i et online-univers.
Og for et univers det er!
Jeg skal i alle fall tilbake til Tamriel og Vvardenfell. Det er mye som enda er usett.
—
N.B: The Elder Scrolls: Morrowind har også en «trial», som er en mer utfordrende dungeon for 12 spillere som er nivå 50+. Anmelder fikk ikke samlet sammen gruppe til dette før spillslipp, men mistenker at det blir lettere når spillerne har fått unnagjort hovedhistorien først.
